Fabian og Beatriz Daniluk er bestyrerpar ved bibelskolen i Asuncion, hovedstaden i Paraguay. Da det manglet penger til å gjøre ferdig bibelskolen, solgte de bilen sin for å få skolen ferdig. Nå, ett år etter er de fremdeles uten bil.

Bibelskoler på  våre misjonsfelt fostrer fram menighetsledere. Det er nå et år siden jeg hadde gleden av å besøke Sør-Amerika. Første stopp var Paraguay. Det er en gledelig utvikling i det evangeliske arbeidet, og i de fleste menigheter som vår misjon har arbeidet, er det i dag nasjonale ledere som tar ansvar. Virksomheten bærer preg av selvstendig lederskap.

Denne prosess kan være smertefull, ikke minst med tanke på økonomien. Et sterkt inntrykk fikk jeg i samtale med rektorparet ved bibelskolen i Asuncion, hovedstaden i Paraguay. Fabrian er født i Argentina, hvor hans far er pastor. De er av polsk opprinnelse. Beatriz, hans hustru, er datter til Margaretha Müller med  svensk/dansk/tysk opprinnelse. Hennes far var pastor i Asuncion, da han så tragisk omkom i en bilulykke. Disse venner bestyrer nå bibelskolen, og har et godt lovord og de gjør en strålende innsats.

Jeg hadde gleden av å få være med på innvielsen av første byggetrinn og bibelskole-start. Hadde også gleden av å være med og undervise den første uken.

Sammen med rektor Fabian dro vi avsted på morgenen til bibelskoleområdet som ligger på den andre siden av byen. Vi måtte ta buss, ja egentlig to busser for å komme fram. På de overfylte bussene må en ta til takke med ståplass så tidlig om morgenen. Jeg visste at han hadde bil sist jeg var der, så jeg spurte:

- Hvor ble det av bilen din, Fabian? 

- Jo, den måtte vi selge da vi manglet penger for å bli ferdig med bibelskolen til skole start, var svaret.

Så fikk en heller greie seg uten bil.

Vi takker Gud for de nasjonale vitner som kommer inn og overtar oppgaver, og at de føler ansvar er vel eksemplet ovenfor et bevis på.

Men mitt spørsmål er: Er vi flinke nok når det gjelder å legge til rette for våre medarbeidere på feltet når de overtar de oppgaver som vi misjonærer tidligere har hatt? Er de hjelpemidler som vi synes er uunnværlige ikke så viktige for dem? Er det mulig at vi kunne hjelpe dem med ting som ville lette oppgavene for dem og gjøre deres tjeneste mer effektiv?

Jeg spurte en av våre hjemkomne misjonærer om bibel-skolelederen nå hadde fått seg bil, ett år etter.

- Nei, dessverre, var svaret. Så blir det de overfylte bussene som blir alternativet for våre prektige medarbeidere, om da ikke vi som leser dette kunne gi dem vår håndsrekning.

Jeg vil oppfordre vår kontaktmenighet i Norge, Filadelfia, Trøgstad, til å komme med en utfordring. Gi oss et giro-nummer og la oss få anledning til å være med å gi våre venner tilbake en bil i sleden for den de måtte selge for at bibelskolen skulle få en lykkelig start våren 1994.

Lykke til!

Finn Jensen Misjonær/forstander

Det er en glede for oss anbefale dette som Finn Jensen her skriver om. Fabian og Beatriz Daniluk gjør en kjempeinnsats for bibelskolen og de har ofret av private midler for at skolen skulle komme il gang. Det ville lette arbeidet ved skolen på mange måter om de hadde bil, og de ville kunne bli enda mer effektive

For kontaktmenigheten Filadelfia. Trøgstad. Ole Johs Jorud, Misjonær