Bror Bruno Müller er en ung mann som nå har vært her i misjonens tjeneste her i Paso Cadena, Paraguay i vel 2 år. Han har tidligere skrevet sitt vitnesbyrd i K.S. Han er født av tyske foreldre. Han forteller her om en reise inn til indianerne et annet sted her. Det ser ut som vi har en veldig åpning for arbeidet her akkurat nå, men hvor er arbeiderne?  Du som har kall til indianerarbeidet i Paraguay: Kom over og hjelp oss!

Gunvor og Josef Iversen.

I lenger tid har jeg kjent på nødvendigheten av å gjøre en reise til forskjellige steder hvor det bor indianere av den stamme som vi arbeider blant. Det er lenge sidens har vært rundt for å se til dem og deres nødvendige behov, da jeg til stadighet har vært forhindret på grunn av arbeid av forskjellig slag, eller jeepen har vært i ustand. Men denne reise måtte jeg bestemme fort på grunn av alarmerende nyheter som kom hit til Paso Cadena. I uvitenhet tenkte de å sloss seg imellom, og årsaken var at høvdingen er troende, og mange, kanskje flesteparten, ville følge sine ville skikker og arvede tradisjoner fra forfedrene. Den onde brukte alle sine kunster for å skremme dem og overbevise dem om at evangeliet var noe dårlig noe, og fordi høvdingen var blitt "evangelico" (evangelisk), trodde de at de alle av den grunn var nødt til å følge den samme lære uten frivillig etterfølgelse. Dette var grunnen til at de ville gjøre opprør.

Det første sted vi kom til heter Laurel, som ligger ca. 87 km. fra Paso Cadena. Jeg kom dit ved 7-tiden på kvelden. En gruppe indianere ventet meg der allerede. Ved ankomsten ble jeg mottatt av de politiske myndigheter på dette sted, og med dem la vi til rette arbeidet for den følgende dag. (Det er nødvendig å ordne seg med myndighetene om en skal reise inn til de forskjellige indianerstammer, anm. v/Iversen).

Den neste dag begynte med tåke, som varte nesten til middagstid. Jeg våknet meget tidlig og så meg omgitt av høns, ender, kalkuner og griser, som alle hadde gjort meg selskap i løpet av natten. Jeg konstaterte at jeg hadde sovet i et hus som gav losji til reisende. Hvordan ville det da bli blant indianerne?

Ved middagstid kom en indianersoldat, og jeg fikk da gitt beskjed til ham om å samle alle indianerne, og utover  ettermiddagen samlet de seg på gårdsplassen til politiet. Min ledsager, en indianerløytnant, Eloi Benitez, talte lenge til dem for å gjøre dem forståelige med de virkelige forhold. Etterpå talte også jeg til dem, til slutt gav de alle til kjenne at de ville underkaste seg sin høvding og samlet følge ham fra denne dag av, hvilket jeg takker Herren for.

Veiene på disse steder kan mange ganger være farefulle. Hvis ikke indianerne skulle forstå en eller sette seg imot på en eller annen måte, hvem kan da flykte uskadd fra dem? Men ved utreisen fra Paso Cadena ble jeg oppmuntret med Salme 23, som Gud gav meg etter den felles bønnestund.

Neste dag reiste vi videre til nærmeste plass, som heter Ybyrarobana og som ligger 56 km nord for Laurel. For å komme dit måtte vi krysse en sidevei ved fjellkjeden Mbaracayu. Naturen her er meget skiftende og vakker. I Ybyrarobana var det ikke så mange vanskeligheter som i Laurel, og vi dro av sted for å bo i deres landsby. Høvdingen der var en kjenning av

  meg fra tidligere. Der bodde jeg som en av dem og sov på bakken ved siden av varmen like ved skogkanten, omgitt av hunder under den åpne, frie himmel. Det var veldig kaldt. Jeg spiste den samme mat som dem, som i alminnelighet består av en spiselig rot, stekt under asken ved glør. I språket til disse indianere kalles den "mandio piricai". De følgende dager ble jeg så vant til den at når jeg ikke hadde den, var det et savn.

Kjøtt hadde vi ikke. Det så ut til at jakten var knapp nå på vinteren. Det bruktes meget «mate», som av dem kalles «caay». Insektene som kalles mbarigui var i overflod, og ved enkelte høve blødde mine ben av deres stikk slik at de hovnet opp.

Indianerne på dette sted er flinke til å arbeide, overalt er det en brennende lengsel i dem etter å heve seg opp til sivilisasjonens nivå. På eget initiativ besluttet de å sette opp en skole i nærheten av puebloen (paraguayer-landsby), og de bad meg innstendig om å skaffe dem en lærerinne til mars. Denne bønn er et problem for oss som blir vanskelig å løse. Vi er få i Paso Cadena og kan ikke tilfredsstille alle behovene og anmodningene her i omegnen. Og dette stedet ligger lagt herfra. Vi vil heller ikke på noen måte la dette nødrop gå fra oss, for hvis vi tier stille, kommer katolikkene i stedet. Det vil jeg si måtte være veldig trist for oss i egenskap av vår misjon.

Vi trenger til den tid 2 lærerinner, men hvorfra skal de komme? Og om det fantes 2 hjerter som var villige til å følge Mesterens kallelse her i urskogen, hvem vil be for dem og oppholde dem med sine offer?

Hvorfor jeg skriver dette, er fordi jeg ser nødvendigheten av denne bønn fra indianerne. Og mitt hjerte er nær ved å briste, ja, knuses, når jeg tenker på mengden drevet på flukt uten å ha noen som bringer dem evangeliet, sin kjærlighet, sitt vennskap, sitt hjerte. Hvis noen ved å lese disse linjer, føler at Herren taler til seg, forherd ikke ditt hjerte, tenk på hva Jesus har lidd for deg, tenk på sårene i hans hender og føtter, tinning og side, og tenk at han led også for dette fattige, stakkars folk. De lever ynkverdig, daglig i forakt og vanære fra de sivilisertes side, som selv er uskikkede til å hjelpe seg selv. Ja, de lever i tett mørke, og de har ingen annen trøst enn fattige tradisjoner arvet fra sine forfedre.

Husk at livet du lever er lånt, for alt det du eier skal du en dag gjøre regnskap. Tiden er kort og vanskelig, og snart kan du ikke gjøre mer, selv om du skulle ønske det. Åpne ditt øre for Herrens kall, ditt hjerte for dette folks behov! Hverv deg i rekken av dem som allerede er gått ut i striden, eller underhold dem som er kalt til å gå ut.

Kanskje venter du på andre og bedre tider som aldri vil komme? Eller stiller du deg på den måten ved siden av dem som begraver sine talenter i stedet for å bruke dem for å tjene Herren, og som en dag vil utbryte:

Herre, Herre lukk opp for oss? Bror og søster, la Herrens stemme i denne stund trenge inn i ditt hjerte! Følg eksemplet til Esaias, Paulus, Timoteus og alle de andre, og begynn i dag, ja nå, å gjøre noe for ham som gjorde alt for deg. Bestem deg nettopp fra i dag av å skrive under en ny pakt med ham, og du vil få oppleve det herlige og vidunderlige i å forlate alt for å følge Jesus. Overgi ikke bare tienden, men av overfloden for å bringe evangeliet ut til dem som ennå ikke er siviliserte. Be for dem, ja fast og be for dem som arbeider blant dem. Skriv og oppmuntre dem som er langt fra sine hjem og familier, som kampen, gråten og lidelsen vil ta motet fra. Vil ikke også du gjøre noe?. . Herren vil lede, hjelpe og velsigne!

Fra Ybyrarobana fortsatte vi reisen videre til San Juan, Horquetami, Laguna San Antonio Piracai, Cofisa, Carapa, Pirayuy (Brasil), Piracai, Tacuapiry og Paranas (Brasil) og til slutt Ype Yhu, Paraguay igjen. På disse steder bor det noe mindre indianere enn på de to førstnevnte, derfor stanset vi bare for en liten stund i Ype Yhu for å få kontakt med indianerne rundt omkring der. Alle disse indianere lever i tetteste mørke og materiell nød og elendighet, utnyttet og misbrukt av sine paraguayske arbeidsherrer på alle mulige måter. Jeg fikk ikke så mye frihet til å vitne for disse indianere, men i stedet åpnet det seg på en spesiell måte en dør blant de politiske autoriteter på de forskjellige stedene. Overalt blant de kommanderende offiserer for de militære avdelinger, lensmenn, lærere, dommere og administratorer fikk jeg anledning til å vitne og overrekke dem en bibel eller Det nye testamente med en eller annen traktat. Enkelte av dem viste sin takknemlighet ved å omfavne meg, spesielt kommandanten for den militære avdeling i Ype Yhu, som også det meste av tiden beordret en underoffiser fra den samme avdeling til å ledsage meg. Med andre fikk jeg anledning til i flere timer å samtale fra Bibelen. Fruen til lensmann, som var meget katolsk, fortalte meg at hun hver dag i lenger tid hadde lest i Bibelen og ved dette bestemt seg for å avlegge røking og bygging av tobakk. Det var ingen som hadde sagt det til henne, men ved lesning av Ordet hadde det blitt levende for henne. De har hunger og tørst etter Gud. Mange kom og  spurte ettei Det nye testamente for å ta med ti' sine familier, som bodde på andn steder. Å, om det snart ville finnes arbeidere for disse hvite høstmarker

På tilbaketuren reiste vi uten i stanse noe sted. Tur-retur var avstanden 515 km. Jeg takker Gud for at vi ble bevart, at jeepen gikk, men ved ankomsten til Paso Cadena var det en feil i gearkassen. Veiene i denne sonen er meget, meget dårlige. Jeepen lider av «alderdomssvakhet» og er lite tjenlig til slike reiser.

Jeg vil bare tilføye at hvert skritt er omgitt av konstante farer av alle slag. Bare et eksempel. På tilbaketuren rastet vi ved en liten bekk for å koke mat, dypt inne i skogen. Det var omkr. kl. 12 på dagen. Plutselig hørte vi en lyd som lignet et menneskeskrik, og vi så oss omkring til alle sider uten å få øye på noe. Heller ikke senere så vi noen. Hva skulle vi tro? Det kunne jo være en tiger, eller kannibal-indianere som holder til i denne sonen. Vi grep våpnene da vi fremdeles hørte en del støy. Vi tente raskt på alt det tørre strå som fantes omkring oss, og flammene grep om seg langt innover mot skogen. Hvis ikke våre gryter allerede stod over varmen, ville vi heller flyktet derfra. Men Gud være takk, som bevarte oss..

Lite bensin hadde vi også ved utreisen fra Paso Cadena, men som ved et mirakel rakk den både fram og tilbake.

Her i Paso Cadena er det alltid nok arbeid. Takket være Gud er møtene godt besøkt, og sjeler overgir seg.

Vi ber om deres forbønner.

Idet jeg håper snart å kunne fortelle dere nye nyheter av interesse fra arbeidsmarken blant indianere her i Paraguay, hilser jeg dere alle, deres medarbeider i Jesus Kristus.