FRAMGANG I PARAGUAY

Da barnehjemsbarna hørte bilhornet, sprang de ut på gården, elleville, de klappet i hendene, hujet og skrek, og det var bare strålende ansikter å se både hos små og store. Grunnen til alt oppstyret var ganske enkel: Det var barnehjemmets flunkende nye folkevognbuss som kjørte inn på gården for første gang!

Vi samlet alle barna rundt bilen og fortalte dem at nå var vår bønn hørt - Gud hadde minnet venner hjemme i Norge om behovet vårt, og resultatet  var denne nye bilen. Så bad vi til Gud der ved Herrens gave, takket vår himmelske Far for at han hadde sett behovet og gitt oss denne bilen, og vi bad om at den måtte bli til velsignelse i barnehjemsarbeidet og i den evangeliske virksomheten.

Til slutt sang vi koret: Vi takker Herren! Og takken er også rettet til alle dere som har hjulpet oss i denne saken.

Mon tro om det ikke var en ekstra klang over bordbønnen under kveldsmåltidet. ”El Señor es mi pastor, nada me faltará - Herren er min hyrde, meg fattes intet . ..”

Med folkevognbussen kan vi nå få med oss ganske mange av de største barnehjemsbarna når vi reiser til møter på forskjellige steder. Vi har nå 5-6 jenter i 10-14 årsalderen som ofte er med og synger og spiller på møtene. Noen av dem er svært flinke på gitaren og det er det beste de vet å få være med på møter. Samtidig ber vi om at Gud skal møte den enkelte personlig. Det har vært vårt siktepunkt allerede fra den første dag vi mottok det første barnet.

Vi forstår at etter hvert som nå barna vokser til, og noen kommer opp i tenårene. hviler det ikke minst et åndelig ansvar på dem som skal lede dem. For også her i Paraguay er det mange fristel­ser for den unge. Vi har benyttet noen lørdager til å samle de eldste av barna til en bibelstudiegruppe (bildet) hvor vi har benyttet bibelkurset ”Livets vei”, som vi har her i Paraguay. Måtte det ikke bare bli tørr lærdom for hodet, men at de gjennom Ordet og Ånden kunne bli ledet til ham som gir livet - det evige.

Så får vi lov også på denne denne måte å så sæden, ved morgen­andaktene. barnemøtene på fredagskveldene og i søndags­skolen, og så tror vi på åndelig vekst og den Hellige Ånds hjelp.

Dåp

Søndag 8. juli var også en merkedag for oss. Da var det dåp i Ypacarai, og en av de tre som ble døpt var Reinas mor. Reina er en 7 år gammel jente som allerede har lide mye. Hun kom til hjemmet under vårt Norgesopphold, og hun hadde da et stygt sår som ikke ville gro på det ene benet. Misjonærene tok hen­ne med til hospitalet, hvor hun måtte opereres. Var hun kommet senere, hadde det vært fare for at benet måtte amputeres. To operasjoner måtte til for såret begynte å gro, og tiden på barne­hjemmet for Reina ble ca. ett år. Da hun begynte å bli kjekkere, mente vi at tiden var inne til å flytte tilbake til moren. Men lille Reina tok ikke bare med seg sine klær og sko som hun hadde fått her, men også noe mer verdifullt. Hun tok med seg Jesus og fylte den lille hytta til moren med sanger om ham som gjør mennesker lykke­lige.

For noen måneder siden hadde vi det første mote

Tenåringer samlet til bibelstudhim.

Reinas hjem, og senere er det blitt et møte i uken der. Og for ikke lenge siden ble Reinas mor frelst, hennes, bror hadde da overgitt seg til Gud for, var døpt og tillagt menigheten, og den 8. juli var det da mors tur til å gå ned i dåpsgraven.

Det er slike ting som inspirerer oss i arbeidet med barna...  Så er det da allikevel ikke forgjeves å så sæden. Samme kveld fikk vi også døpe vår datter Aina, og vi takker Herren for Hans godhet mot oss.

Hans banner over oss er kjærlighet.

Deres i tjenesten Jorunn og Lars M. Førland Aina, Hanne-Synnove og Lars-Morgan