En grå regnværsdag i oktober er jeg på vei inn mot hovedstaden Asuncion i Paraguay. Mitt oppdrag er først et møte med en sosialarbeider fra justisdepartementet, for deretter å reise til et hjem hvor de har en jente på seks år, som er psykisk utviklingshemmet. Liz Caroline skal flytte til barnehjemmet Norma.

Jeg har sett jenta en gang før, og mens jeg kjører tenker jeg på hvordan det kommer til å bli, hvordan hun kommer til å reagere, hvordan vil de andre barna på hjemmet reagere? Vil de akseptere henne? ... osv.

Vi har alt snakket med de andre som bor på hjemmet om Liz Caroline, og hun er alt inkludert i morgenbønnen og kveldsbønnen. Liz Caroline har bodd hos sin oldemor fra hun var bare noen måneder, og litt også hos bestemoren. Men moren selv har aldri hatt henne hos seg. Hun er blitt stengt inne på et rom hver formiddag med litt mat, fordi de andre måtte på jobb. En dag klarte hun å knuse et vindu, og naboene hørte ofte at hun ropte etter vann og mat. Dermed gikk naboene og anmeldte familien til jenta for mishandling. Det ble tatt opp i barnevemsnemda, og slik var det at de tok kontakt med oss.

Liz Caroline var alt ferdig med klesbylten sin da jeg ankom huset. Både moren og bestemoren fulgte med til Ypacarai. Da de reiste igjen tok de ikke engang farvel med jenta. Grunnen var neppe det at de ikke visste hvordan hun ville reagere, men heller at de var svært lettet over å få barnet plassert et sted.

Moren har aldri brydd seg om ungen, og klaget bare på at de ikke fikk leie hus noe sted, på grunn av at de hadde et «annerledes» barn. Det samme sa bestemoren. Mat, tøy og bading tror jeg Liz Caroline ikke har manglet i disse seks irene, men kjærlighet tror jeg hun knapt vet hva er. Hun er understimulert, derfor har hun en del adferd som ikke er såkalt «normalt». Hun er aktiv, kaster alt, skriker, lager rare lyder, som er et resultat av at hun ikke har vært aktivisert og stimulert.

Dette er noe vi her på stedet ønsker å gi henne, at hun skal føle

at vi er glade i henne, både vi som arbeider her og de små og store som bor her. De har heller ikke noe problem med å aksetere henne slik hun er — de har fått en liten søster igjen.  Liz Caroline er en av mange psykisk utviklingshemmede her i landet. Mange av dem har liknende bakgrunn som henne, og vi får stadig henvendelser over telefon eller personlig besøk om å ta inn flere barn av ovennevnte kategori. Vi må nesten alltid svare nei, selv om vi ønsker av hele hjertet å hjelpe. Mye på grunn av økonomien er vi nødt til å si nei til flere barn. Det har nemlig vært en meget sterk prisstigning og lønningene har økt tre ganger bare dette året, samtidig som dollarkursen har ligget på samme nivå.

Det er ikke å legge skjul på at å arbeide med funksjonshemmede krever mer personell for å kunne gi den enkelte et meningsfylt liv som de lik alle andre har rett på. Vi på «Hogar Norma» ønsker ikke å være et «oppholdssted», et lager for de funksjonshemmede, men et hjem som gir barna stimulering, trening, aktivisering ved siden av primærbehovene. Det er bare tre hjem for slike barn i Paraguay utenom barnehjemmet Nonna, men de fungerer dessverre mer som oppholdssted på grunn av streng økonomi. Og av samme årsak må også vi dessverre gi et negativt svar til barn som virkelig trenger vår hjelp. Vi håper og ber til Gud at dette vil forbedre seg, slik at vi kan nå flere.

Ofte kan det være barn som bare har behov for et midlertidig opphold, for så igjen å komme tilbake til sine foreldre. Og behovet er stort. Det er utrolig mange funksjonshemmede som er gjemt bort eller som bare ligger i en seng i en krok av huset. De har også rett til å få leve et meningsfylt liv, få kjenne varme og kjærlighet fra mennesker omkring seg. Og Gud elsker jo dem like mye som deg og meg.

Føler du at du vil være med å hjelpe slike som Liz Caroline og barnehjemmet Norma, er vi svært takknemlige.

Vår kasser er: Ingebjørg Birkeland, Sandbekkfaret 71, 2006 Løvenstad. Tlf. (02) 70 4782.