Vi kan nesten ikke tro at det allerede er over et år siden vi kom hjem fra vår første periode i Paraguay. Tiden har gått så fort, så fort. På den annen side er vi imidlertid glade over at «hvileperioden» her i Norge nå nærmer seg sin avslutning, for leng- selen etter å komme ut til det land og folk vi har Guds kall til å arbeide iblant foreløpig, har ligget der som en flamme siden den første dagen på norsk jord. Vi kan ennå se for oss vennene som fulgte oss til flyplassen i Pedro Juan Caballero og høre deres avskjedshilsen: «Que vuelvan pronto al Paraguay!» — Måtte dere snart komme tilbake til Paraguay!

De første måneder av tiden hjemme gikk jo forvart vedkommende med til å bygge seg opp igjen både psykisk og fysisk. Og takket være en dyktig, troende leges råd- givning og menighetens trofaste og inder- lige forbønn, opplevde vi snart det som står i troskapitlet i Hebr. 11; «De fikk styrke igejn etter sykdom.»

Nå ligger ni måneders reisevirksomhet bak, og Herren har vært med og gitt den kraft og styrke som har behøvdes. Mange og rike er minnene sammen med venne-flokker i Hordaland, Rogaland, Vestfold, Aust-Agder, Nordland, Troms, Finnmark, og nå sist i Telemark. Vennenes grepenhet overfor misjonens store sak er overvel- dende, og mange er de oppmuntringer en

har fått med seg på veien. Spesielt interessant var Nord-Norge-turen, og den hjertelighet en ble tatt imot med overalt er noe en aldri vil glemme. Det trengs rekruttering av vitner også til vår nordlige landsdel! Nå ser vi med glede og forventning frem til en ny periode i Paraguay. Hvis Gud vil, blir det utreise til Høsten, nærmere bestemt oktober måned. Feltkonferansen i Paraguay har kalt oss til å overta etter Førlands på barnehjemmet i Ypacarai, en oppgave vi ble rolige for å overta allerede mens vi var ute. Vi er klar over at det blir en anstreng- ende og krevende oppgave som venter oss, men Gud skal vel styrke og lede oss og også gi oss visdom og kjærlighet slik han har gjort det med de som har arbeidet der i år som ligger bak. Og i alle oppgaver for Jesus er det godt at «røsten i hjertet gjør varm».

Det at vi nå blir stasjonert på barnehjem- met er ikke ensbetydende med at vi nå «svikter kallet» og blir sosialarbeidere. Tanken bak barnehjemmet er fullt ut evangelisk, og flere av barna har etter hvert tatt imot Jesus som sin frelser og er nå døpt og med i menigheten i Ypacarai. Mange er de møter en i den oppgaven også får være med om både i Sentralsonen, men også i de andre landsdelene vi har arbeide i Paraguay.

Interessant skal det bli å møte vennene der ute ikke minst på grund av den åndsdåps- vekkelse som har gått over menighetene i Paraguay det siste året. Vi trenger alle i vår gjerning mer og mer av Den Hellige Ånd og Ild!

Astrid og Kjell Arne Johansen