Misjonsaspiranter

for Paraguay

«Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom,» Jes. 53,5.

Jeg, Kjell Kvarstein, er født i 1949 i Vennesla. Som liten bodde jeg for det meste sammen med min mor og min søster hos mammas foreldre og opplevde det ganske trygt og godt. Min far var for det meste på sjøen i utenriksfart, så det var ikke så mye vi så til ham. I 1961 kom han hjem fra sjøen og begynte å bygge nytt hus. Han skulle slå seg til ro på landjorda og ha det godt sammen med familien.

Men det går ikke alltid som man har planlagt. To år etter var rmine foreldres skilsmisse et faktum. Det skrek inni meg, så vondt gjorde det. Jeg var da 13. Som 14-åring begynte jeg å be. Som 16-åring drog jeg på sjøeni for første gang. Jeg var allerede blitt alkoholiker, og var begynt å stjele litt her og der. Etter litt over to år på sjøen, fordelt på to båter, ble jeg akterutseilt, og etter det fikk jeg aldri komme på sjøen mer.

Som 18-åring kom jeg i fengsel for første gang, biltyveri og fyllekjøring. Det skulle ikke bli bare med det. Dette var begynnelsen til min kriminelle virksomhet. Det har blitt inn og ut av fengsler med meg til jeg var 35 år. Ikke det at jeg har sittet inne hele tiden, men det har likevel blitt over 6 år av mitt liv som jeg har tilbrakt innenfor murene. Det gikk ikke så lenge før jeg gled over fra å bruke alkohol til jeg ble mer glad i narkotika. Som 35-åring hadde jeg vært sprøytenarkoman i mange år, og jeg var vel oppgitt av alle.

Til og med kameratene syntes jeg var for sprø å være sammen med, så jeg flakket rundt i forskjellige   narkotikamiljøer   i Skandinavia. Bodde også 3 år i Odense i Danmark til jeg ble utvist. Det meste av mitt voksne liv har jeg bodd i Mandal, selv om jeg alltid har regnet meg for å være fra Vennesla. Så jeg dukket alltid opp der, for i Vennesla var det tidlig et hardt narkomiljø. Jeg var vel ikke hektet på noe spesielt stoff, men ble betegnet som «eufoman», (sykelig trang til å ruse seg på hva som helst).

Etter hvert var jeg skydd av nesten alle, men hos min mor og min søster og hennes mann var jeg alltid velkommen. Så jeg hadde alltid en god og varm seng å komme til om jeg bare ville. Forholdet til min far ble dårligere og dårligere etter som tiden gikk. Etter hvert begynte jeg å legge skylden på ham for at jeg var som jeg var. Etter mine foreldres skilsmisse kunne jeg ikke lenger kalle ham pappa, men det ble med «gubben» eller noe sånt.

1985 skulle bli merkeåret for meg med store forandringer. Tidlig på våren døde min mor av kreft. Det meste av den siste tiden mens hun lå på dødsleiet var jeg på kjøret i Stockholm. Jeg kjørte meg så hardt at det var rart jeg ikke fant min grav der, men jeg klarte å komme meg hjem, så jeg fikk snakke med henne før hun døde. Senere på søsten samme året ble jeg frelst, halleluja! Gud kalte sterkt på meg.

På høsten fikk jeg komme på et senter som heter Vallborgland utenfor Grimstad, og der fikk jeg møte Jesus, Mesteren, for første gang. Da jeg kom dit, hadde jeg gått i 7-8 mndr. hver dag på morfinpreparater og den siste sprøyten tok jeg i veien rett utenfor senteret. Der i veien kastet jeg sigaretter og sprøyte.

Jeg regnet med at det kom til å bli en tøff tid med abstinenser og det hele, men i stedet rørte Jesus så kraftig ved meg at om nettene lå jeg og priste Gud i tunger. Pinsens ild var tent i mitt hjerte, og jeg var født på ny. Halleluja.

På Vallborgland var det en veldig fin forkynnelse. Noen abstinenser fikk jeg ikke, for Jesus satte meg fri. Det gikk fort opp for meg at jeg var satt i himmelen sammen med Jesus, og Den Hellige Ånd overbeviste meg om dåpen, så det ble ikke lenge før jeg ble døpt i vann i Betania, Grimstad.

Jeg ble ganske fort klar over at jeg måtte begynne å be for min far og andre som jeg følte hadde gjort meg ondt. jeg kan si at nå, ved Guds hjelp, bærer jeg ikke nag til noen. Jeg kan kalle min far for pappa, og kjenner at jeg elsker ham. Jeg håper også at de jeg har påført lidelser og sår, kan tilgi meg. Jeg tror i hvert fall at min far har gjort det. Jeg forstår og hører nå etter at jeg er blitt frelst, at det er veldig mange som har bedt for meg. Det er også disse bønner som har gjort at jeg ikke døde i verden. Det er mange av mine kamerater som har dødd tragisk. Min mormor sa alltid at et bønnebarn kan ikke gå fortapt. Guds løfter står fast!

Jeg har ved Guds nåde fått oppleve et veldig spennende kristenliv. Men også dette med at min samvittighet er blitt ny, det er fantastisk å kjenne seg tilgitt.

En gang mens jeg fastet og ba om Herrens ledelse i mitt liv, ble jeg i ånden vist at jeg skulle dra til Paraguay. Ca. 9 måneder etter at jeg hadde fått dette kall, drog jeg dit for egen regning. Der ble jeg kjent med en del misjonærer som mente at jeg burde gå på bibelskole.

De anbefalte meg Betelinstituttet, og der har jeg nå gått i ett år. Det har vært veldig rikt på alle måter. I Paraguay traff jeg også Luisa, hun som nå er min kone. 30. mars fikk vi ei lite jente, Ruth, så nå er vi tre.

Jeg er så takknemlig til Gud at han virkelig har frelst meg og velsignet meg på alle måter. Det er også stort at han har gitt meg en oppgave. Jeg som var mindre enn søppel. Tyven hadde stjålet alt. han hadde nesten tatt mitt liv, men Jesus reiste meg opp og satte mine føtter på et fjell.

Så jeg har tro for framtiden om jeg holder meg til ham. «Tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge, men jeg har kommet for at dere skal ha liv og overflod,» Joh. 10,10.

Jeg takker dere som leser dette at dere ber for meg om at Herrens vilje skal skje i mitt liv, selvfølgelig også for Luisa og Ruth. I første omgang er det meningen å gå ett år til her på B.I. med praksisen i Skien.

Herren har gitt meg tro for framtiden!

Kjell T. Kvarstein

Anbefaling

Luisa og Kjell Kvarstein tilhører pinsemenigheten Betel, Trondheim. Kjell er forholdsvis nyfrelst, mens Luisa har arbeidet ved den norske skolen i Paraguay i mange år. Hun er paragtiayer og kjenner de fleste av de norske misjonærene som har vært i hennes hjemland.

Kjell reiste til Paraguay på eget initiativ for å hjelpe misjonærene. Det var Jostein Janøy som vidde de to der ute. Kjell har gått ett år på Betelinstituttet og kommer til å ta vårt andreår i samarbeid med Tabernaklet, Skien, som blir hans praksismenighet. 

Tekst mangler.