Det  var trist å ta farvel med Chile og alle mine  venner  der, men  slik blir det for oss misjo­nærer. Velkomst  og  avskjed. -  Den  7.  oktober la  «Elisabeth Bakke»   ut fra den  lille havne­byen Lirquén. Denne lille, sovende byen ligger ca. 0,5 times busstur fra  Concepcion.

Ennå   en  gang stod jeg  påført på  «Elisabeth's» passasjerliste, men denne  gang alene. Omtrent 2 år  tidligere hadde  Signe  Hauge  fra  Bergen og  jeg stått på denne  båten og vinket til venner på kaia i Oslo. Vi skulle ut til vår første misjons-periode i Chile.  Jeg  trivdes veldig godt i Chile, og  det var ikke bare lett å reise derfra nå,  men jeg hadde også følt at jeg skulle stille meg villig til å vikariere for Asta Hadland i Paraguay, så med  tro på at jeg var i Guds vilje, pakket jeg mine kofferter. Etter 3 dagers flott tur på Stillehavet, la vi til ved kaia i Antofagasta. Jeg  kom  dit   akkurat rette dagen,  for kl. 22   samme  kveld skulle toget gå over Andesfjellene til Salta i Argen­tina. Dette toget går bare hver torsdag, så hadde båten blitt en dag til forsinket, så hadde jeg måttet ta det med ro en uke. Men slik ble det heldigvis ikke. Det ringte en gang, så en gang  til, og så begynte toget på  sin   45 timers lange ferd over fjellene.   Jeg hadde  bestilt sovekupe, og   det fikk jeg. Det vil si, det fantes bare en  slik i hele toget, men det var  mange køyer.  Jeg  la  verdisakene ved siden av  meg i  køya,  drog for  den  grønne,  støvete gardinen, og alt var klart   for nattens  hvile. Hadde bare ikke toget rykket så veldig . . .   De sov i køyene  rundt meg,  og   snart forsvant jeg også.    Jeg   har   ikke  hatt  særlig   vanskelig med mat og spisesteder   i Sør-Amerika. Nesten  alt sma­ker godt, hvordan  det  ser  ut.   Likevel skyndte jeg meg  da  jeg   måtte gå  igjennom  «kjøkkenet»   på toget for å komme   til spise­vognen. Best hadde  det vært å leke «blindebukk» til en hadde fått maten servert, men  maten var god  den . . . Kjøkkenet bør man  helst ikke se noe  sted her ute.

Det var en trist togreise. Overalt var det bare sand å se. Klokken 15 fredag ettermiddag  kom  vi  til «Socompa»,  grense-stedet mellom Chile og Argentina.  Da  var vi på ca. 4000 m høyde.  Senere på reisen nådde  vi opp i  over 5000 m. Det  gikk fint. Det argentinske toget var et  hakk  bedre, men   så .ligger jo  Argentina  en  god   del lenger framme enn Chile. Jeg fikk til og med kupé med  bare to  køyer! Tiden sneglet seg av  sted, og  det samme gjorde toget. Men  endelig ble det lørdag, og klokken  nærmet seg 18.20. Noen minutter  senere kunne jeg  hilse på fam. Opheim   på  stasjonen i Salta.  Hvor kjekt det var å se dem igjen! Så gikk ferden videre til  Jujuy hvor de  holder til. Fam. Finn Jensen arbeider jo også der,  og det var hyggelig å  få treffe  også dem.

 Vi  ble mange  norske  misjonærer i Jujuy i løpet av den  uken jeg  var  der. Fam. Cyril  Pedersen traff jeg, og fra Cordoba kom Alvina og Erling Andresen. Det var en oppmuntring for  meg å få  bli kjent med disse to  kjære venner. De er visst som  mor og far for de yngre misjo­nærene i Argentina. 

Frantz Mangersnes  kom   også  opp til høylandet  en  tur. De  misjonærene  jeg  ikke  traff i  Jujuy, fikk jeg møte noen dager  senere i Embarcacién. Interessant  var det å få et innblikk i arbeidet  de driver blant fjellindianerne i  Jujuy, og det var  ikke mindre  interessant å ta seg en tur opp  i indianerleiren i Embarcaciòn.  Tenk en  ekte indianerleir, hvor  indianerne bor så primitivt som  det går an!  (i hvert fall etter  min bedømmelse).   På  misjons­stasjonen der i lavlandet fikk jeg  møte  fam. Per A. Pedersen, Ranveig    Edvardsen, Ingjerd Øvrum og Marta Kvalsvik. Det er alltid fest å få treffes med  misjonærer på  andre   felt. To dager fikk jeg hygge  meg  sam­men  med  vennene fra Embarcaci6n. Festlig var det  å se  den store forsamlingen  av indianere både  til søndags formiddags- og kveldsmøtet. Og så skulle alle fram og hilse på de  besøkende. Ja, det ble ikke få håndtrykk og smil å dele ut  den dagen!  Men festlig var det.

   Og så var det å ta farvel ennå  en gang,  og igjen  ta plass på  toget. Denne gang  skulle reisen  bare ta 22 timer. Trettende ble  den likevel. Det var ingen med­ passasjer som jeg  kunne ha  reisefølge med, så   ensomheten  ble merkbar. Det  var  temmelig  varmt, og  fin sand trengte seg  inn overalt. Stepper og skog og  av og  til en liten landsby ved  linjen var landskapet.  Tirsdag  22. oktober tøffet toget inn på  stasjonen i Formosa. Der  måtte  jeg overnatte, for det var ikke  forbindelse med  Paraguay   før  neste dag. Etter en natt med lite  søvn og  med  intens kamp  mot  insekter som stadig ville gå til  angrep, kom jeg meg på 7-bussen som skulle ta meg  med  til  Pilcomayo. 2,5  time senere  så  jeg  floden  som  går   mellom  Argentina  og  Paraguay.  Snart  var jeg over på den andre siden.  Jeg stod på rød paraguaysk jord.  Ferden  gikk  videre,  først til Asunciòn og derfra med  buss til  Ypacarai. Temmelig   sliten var  jeg, og  så  lei av  å  dra på  bagasjen!   På  det nydelige barnehjemmet  i Ypacarai ble jeg godt mottatt  av Ingrid Stuksrud. Familien  Førland var på ferie og  fam. Stuksrud sammen  med barne­hjemsbarna i Paso Cadena   had­de kommet  ned for å ta seg av  hjemmet  så  lenge.  Gerda   L.  Aardalen og  Knut Stuksrud  hadde reist ned til fergestedet for  å møte meg,  men  de  kom  nok  for sent.   Samme    kveld  kjørte  vi til  Atyra, her jeg kommer  til å bo  i vel l år.  En  uke har gått, og jeg trives bra.  Misjonærbollgen her er nydelig, og klinikken er praktisk og fin. Det er veldig interessant å være  med  å  ta imot de syke som  kommer.   Søster  Gerda  er veldig flink til å lære fra seg, så det skal nok gå bra.   På  lørdag hadde de  velkomst-møte  for meg  i det lille lokalet de leier her. Det var interessant å  være  med   på  møte  på   et nybrottsfelt  Det  var   ganske mange  som  hadde kommet   (selv en stor flokk mygg),  og det var gildt å få  hilse på disse enkle landsbyboere. De virker så åpne og  vennlige. Gleder meg til å bli bedre  kjent med  dem,  og  til å få være  med å  bringe dem  livets ord. Det er  vår største oppgave. Livet her i denne lille landsbyen kommer   nok til å arte seg ganskt annerledes for meg enn hva jeg er vant  til fra storbyen Concepciòn, men  overalt er det  behov. Jeg  håper at jeg kan  bli til noe nytte  her  før jeg igjen reiser tilbake  til mine  venner  ved Stillehavskysten,  

Så  hilses dere alle fra  Lisbeth Jensen, Atyra. Paraguay.