EKKO 1989

De gamle er en ressurs, sier de som strever med den såkalte eldrebølgen. De kan muligens brukes til noe nyttig. Misjonsarbeidet i våre menigheter hadde neppe overlevet om de eldre skulle pensjoneres fra sin bønneog givertjeneste. De er ikke bare en ressurs! De eldre er selve bærebjelken i det byggverk som heter Guds menighet, og mange eldre har en meningsfylt hverdag fordi de aksler ansvar i Guds rike. Slik den førtidspensjonerte rørleggeren Paul Tysland fra Sandnes er et godt eksempel på.

Berit E. Sandviken

- Du har vel god tid som pensjonist, Tysland?

- Ja, egentlig disponerer jeg jo tiden min slik jeg vil, men det betyr ikke at jeg kjeder meg og har lite å henge fingrene i. Som misjonskasserer i Klippen, Sandnes, og felleskasserer for Asia, har jeg fullt opp av oppgaver.

Alle pengeforsendelser til de ulike feltene skal jeg sørge for, det er interessant nok, mens det er brevkontakten med alle misjonærene som gir meg inspirasjon og innsikt. Jeg får jo misjonen rett inn i stuen gjennom brevene, og da blir man engasjert.

- Hvordan blir man misjonskasserer?

- Det er ingen spesielle betingelser for å gå inn i en slik oppgave, men det er vel naturlig at den som påtar seg en slik tjeneste, virkelig er interessert i misjonen. Jeg har hele livet vært opptatt av misjonens arbeid, og da menigheten i Sandnes skulle arrangere Zairekonferansen i 1980, ble jeg spurt om å ta meg av og administrere innkvarteringen og andre praktiske ting. Dette gjorde jeg visst såpass bra at menigheten mente jeg burde bli misjonskasserer, og siden har jeg prøvd å skjøtte denne tjenesten. Etter hvert kom Asia inn i bildet.

- Du er blir sett på som en trofast misjonskonferanse-deltaker?

- For en misjonsinteressert, kasserer eller ikke, burde det være obligatorisk å delta ved slike arrangement. De er lærerike og inspirerende, for i disse fora får man et direkte innblikk i hvilke muligheter og problemer misjonsarbeidet må gå inn i.

 - Jeg beklager sterkt det faktum at sørgelig få, både av forstandere og vanlige menighetsfolk, deltar i misjonskonferansene.

Jeg er redd det manglende frammøtet er en pekepinn om hvor høyt misjonsarbeidet er prioritert i de enkelte menigheter. Den som ikke kommer, går glipp av utrolig mye interessant stoff.

- Tror du misjonskassereren ofte betraktes som «menighetens misjonsrepresentant» og ansvarlige for å ivareta misjonsinteressen?

- Jeg er redd for at mange steder forholder det seg slik. En menighet kan ikke bli mer misjonstent enn det forstanderen og de ledende er, derfor hviler det et stort ansvar på disse.

- Jeg gjør nå allikevel hva jeg kan for å informere og inspirere. Alle brev fra misjonærene blir kopiert og sendt til menighetsmedlemmene, men jeg er ikke så sikker på at alle ser sitt ansvar for å sende en hilsen tilbake til misjonærene, dessverre.

- Det er viktig at misjonærene får slippe til i møtene når de er hjemme. Ikke bare ukemøtene, men søndagsmøter med fulle hus burde være et forum for misjon mye oftere enn det som er tilfelle i de fleste menigheter i dag. Ungdommen må få møte misjonærene. De må få høre og oppleve at både misjonærer og misjonstjeneste er et ansvar som også er deres (de unges). Jeg er bekymret for framtiden hvis ikke vi, ved Guds hjelp, på ett eller annet vis kan få vekket ungdom og manndom for misjonens viktige sak.

- Kunne du tenke deg å reise til et misjonsfelt?

- Akkurat det er mitt høyeste ønske. Gjentatte ganger har jeg møtt forstandere og andre som har fått anledning til det, de er som forvandlet etter en slik reise. Møtet med misjonen og feltene har gitt dem iver og inspirasjon som smitter, og det er ikke problemer med manglende misjonsinspirasjon i deres vitnesbyrd senere. Jeg har bestemt meg for at jeg skal til et misjonsland, men sted og tidspunkt er ikke klart.

- Du må bruke krykker. Gjør ikke det tilværelsen vanskelig?

- Nei, etter 24 års selskap med dem er de som en del av meg. Den gang ulykken skjedde og jeg falt stygt under et arbeidsoppdrag, lå jeg et helt år på sykehus i Bergen. Det kunne gjerne endt verre. Derfor er jeg takknemlig til Gud som har gjort meg såpass sprek. Om jeg går sakte, så kommer jeg fram, og jeg forsøker å ta andre med meg, især til konferansene.

- Du ønsker altså ikke å bli pensjonert fra tjenesten?

- Nei, jeg håper inderlig at jeg får være i oppgavene så lenge jeg kan og andre ønsker det.

Jeg trives virkelig med all den velsignelsen denne tjenesten gir, sier den smilende misjonskassereren før han beveger seg avsted til neste sesjon under Zairekonferansen.