I en kommentar i Vårt Land 15. januar stilles spørsmålet: «Skader misjon urfolk?» I debatten har det vært fremført kritikk av Wycliffe og samarbeidsorganisasjonen SIL.

Undertegnede har vært i Wycliffe i mer enn 30 år. 120 av disse årene var jeg lingvist med SIL i Papua Ny-Guinea og ledet organisasjonens språkarbeid i fire år. I ni år har jeg sittet i styret for Wycliffe International, en paraplyorganisasjon der Wycliffe i Norge er medlem. I løpet av alle disse årene har jeg aldri sett noe som kommer i nærheten av det som er hevdet i innlegg i debatten. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av påståtte misjonsmetoder.

I 17 år levde kona mi, barna våre og jeg blant en liten folkegruppe i Papua Ny-Guinea. Vi var invitert av den nasjonale kirken. Fra første dag forsøkte vi å kommunisere at vi ønsket å lære av dem, at vi satte pris på deres kultur og levesett. Selv om vi var voksne, var vi som små barn. Vi trengte noen til å undervise oss i språket og kulturen, ja, lære oss å leve på nytt.

Vi ble mektig imponert over hvor dyktige de var til å innrette livet i pakt med naturen. Vi ble adoptert av høvdingen og ble medlemmer av hans familie. De visste ikke det beste de kunne gjøre for oss. De bygde ei hytte for oss, lik deres egne, og med iver underviste de oss i språket. De lærte oss å se verden gjennom deres øyne, en verden der de var ekspertene.

Etter hvert fikk vi utviklet et skriftsystem for umanakaina-språket og det ble startet leseog skriveundervisning. I et land med over 800 språk ønsker myndighetene at alle barn skal få leseopplæring på morsmålet før de skal lære å takle det nasjonale språket. Leseopplegget var enkelt og på folkets premisser. Den som lærte å lese, kunne selv undervise andre, kanskje i lyset fra bålet om kvelden, på jakt, eller hvor de måtte være. Etter hvert kom det også i gang enkle landsbyskoler for barna, støttet av lokalregjeringen.

Når mennesker som har følt seg underlegne, ja, kanskje har vært utnyttet og tråkket på, får skriftspråk og lærer å lese, økes selvfølelse og stolthet over eget språk og identitet. De blir rettighetsbevisste og får mulighet for å reise seg. Språk som står i fare for å bli utslettet, blir ofte styrket og bevart.

Sammen med umanakaina-folket skrev vi ned deres folkeeventyr. Det ble populært lesestoff. Snart begynte de å skrive fortellinger selv. Vi oversatte materiell med helseopplysning og annen kommunikasjon fra myndighetene. Dermed vokste forståelsen for saker det hadde hersket misforståelser om. Selv om folket levde isolert, hadde særlig mennene hatt jevnlig kontakt med omverdenen helt siden den andre verdenskrig. Noen hadde jobbet på plantasjer. I møtet med verden utenfor, inkludert kirken, hadde det oppstått stor forvirring.

Da vi etter noen år kom i gang med bibeloversettelse, var det folket selv som fant ordene og som var de egentlige oversetterne. Vi var et team som sammen oppdaget bibelteksten på umanakaina. Hva de ville gjøre med bibeltekstene, var selvsagt opp til dem selv. Vi var bevisste på ikke å forkynne for dem, for vi ville ikke at de skulle bygge på våre oppfatninger. Jeg har skrevet om erfaringene fra årene blant dette folket! boka De skjulte ordene.

Skader misjon urfolk? Det oppstår spenninger når kulturer møtes. Her trengs det stor ærbødighet, ydmykhet og respekt. Dette gjelder for alle, ikke bare misjonærer. De aller fleste urfolk i dag, med noen unntak, står allerede midt i spenningsfeltet mellom kulturer. De har for lengst blitt berørt av storsamfunnet rundt dem. Med alfabetisering og kulturelt tilpasset utdanning står de bedre rustet til å møte disse utfordringene. På dette området er misjon en viktig aktør.

SIL har mottatt internasjonal anerkjennelse for sitt språkarbeid blant minoritetsbefolkninger i over nitti land: anerkjennelse fra folkegrupper, fra myndigheter og fra kjente internasjonale organer. Men det har også kommet kritikk.

Wycliffe i Norge har ikke utsendinger i den delen av verden som har vært nevnt i debatten. Kritikken som er fremsatt, er gammelt nytt. Om slike anklager sier SIL International blant annet følgende: «Det foreligger kritiske rapporter både i bokform og på Internert: som bygger på feilinformasjon og mistolkning av SILs arbeid. Uttalelsene skriver seg fra rykter og ikke-bekreftete påstander om SILs tidlige arbeid i Sør-Amerika. Da disse anklagene begynte å komme for mer enn tredve år siden, svarte SIL med faktainformasjon og klargjøringer. SIL benekter ethvert samarbeid med CIA.»

Noen linker:

Boken "De skjulte ordene"
Folket