Det
støver kraftig og det
fine «melstøvet»
trenger seg gjennom og legger
seg i klær og hudfolder
så vi ser ut som virkelige
rødhuder. Den gamle jeepen
humper og skumper seg framover
på den ujevne veien, og
vi legger kilometer etter kilometer
bak oss. Vi er på hjemvei
fra Asuncion hvor vi har vekslet
våre sjekker, og vi har
nå tilbakelagt første
etappe av veien og alt er gått
bra hittil. Sent på ettermiddagen
forlot vi «la ruta»,
hovedveien, og nå er vi
kommet inn på en smalere
vei, som 12 mil lenger framme
vil føre oss helt fram
til Paso. Veien består
av rødleire
for det meste, men noen steder
er den blandet opp med melfin
sand. Og hvilke groper! Vi krysser
fra den ene siden til den andre
og vi hopper alle høyt
på setene. Om vi dunker
hodet litt i taket gjør
ikke så mye, for det er
bare en pressenning som tar
for støtet. Men allikevel
tilslutt hamrer og verker det
noe aldeles forferdelig i hodet
av all denne skakingen.
 På
denne veien møter vi
få kjøretøyer,
bare noen lastebiler fullastet
med yerba og så noen kolonister
som er på flyttefot pr.
oksekjerre. De dilter foran
oss i et bedagelig tempo. Høyt
oppe på lasset sitter
en yngre mann og spiller på
sin gitar, men kona og to, tre
småbarn har også
sin plass der. Bakpå i
en stor kasse har de plassert
grisen sin, en stor svart galte
som hyler omkapp med oksedriverne.
Rundt kjerra henger hønsene
bundet sammen i bena to og to.
Det er bare å ta det med
ro og oppvise all den tålmodighet
vi er i besittelse av da de
ikke gjorde noen hast med å
slippe oss forbi. Men endelig
får vi lurt oss forbi
dem og kan sette opp farten
igjen. Vi hadde tenkt å
nå fram til Hernandarias,
en liten landsby lenger framme,
før det ble mørkt.
Men vi er ikke før kommet
over Acarayfloden med «la
balsa», en flåte
bygget over tre store robåter
og ved hjelp av en tykk trosse
trukket fra den ene siden til
den andre, før uværet
er over oss. Vi hadde sett foruroligende
skyer tidligere på ettermiddagen,
men hadde regnet med å
komme fram til Hernandarias
i god tid. Men plutselig skjærer
det lyn gjennom luften, noen
drønn og så braker
det løs. Veien forandrer
seg totalt på mindre enn
5 minutter! Rødleiren,
som hadde vært tørr,
hard og kantet, oppløser
seg og blir som glatt såpe!
Nå er det om å gjøre
å kjøre forsiktig
fram! Allikevel glir vi ned
i diket et par ganger, men heldigvis
ikke verre enn at
vi
ved
egen hjelp klarer å komme
oss opp igjen. Etter ca. en
times hard kjøring når
vi fram til det vesle tettstedet,
som bare består av noen
få trehus og ranchitos
av soltørket leire, selv
om det er hovedstaden i fylket.
Vi setter kursen mot det eneste
hotellet og klapper i hendene.
Foran inngangen har det alt
dannet seg en stor søledam,
men ved å balansere litt
hit og dit, så kommer
vi oss da sånn noenlunde
velberget inn. Heldigvis var
det ikke noen vanskeligheter
med losjispørsmålet
og vi blir anvist to små
rom, hvert på knapt to
meter bredt og noe lengre. Rommet
hadde et vindu, uten glass naturligvis,
men med en lem til å skyve
for. En ustø stol, et
vaskevannsfat, samt to senger
som knirket noe aldeles forferdelig
var hele innboet. Men madrassene
så slett ikke ist ut.
De var laget av melsekker og
fylt med oppklipp av tørre
maiskolber. Et lite speil 10x15
cm hang høyt oppe på
den ene langveggen som skilte
naboens rom fra vårt.
Det måtte sikkert være
glemt igjen av en tidligere
gjest, da det slett ikke var
vanlig å utstyre gjestenes
rom med en slik unødvendig
luksusartikkel! Ikke på
disse kanter. Veggen gikk forøvrig
ikke mer enn litt over halvveis
opp til taket, og midt på
var det saget til et lite hull
hvor det senere ble plassert
en liten parafinlykt som skulle
lyse opp i begge rom. Enkelt
og praktisk! Ruth hentet en
stol til fra et annet rom, mens
jeg fant fram tørre klær
til oss, og så prøvde
vi å finne fram til hotellets
«bad». Det viste
seg å være et lite
trehus for seg selv midt ute
på gårdsplassen,
hvor vi badet med vann fra en
stor bulket balje og brukte
vannet i vaskevannsmuggen til
dusj. Det var skjønt
å få av seg rødleiren!
Da
vi kommer tilbake skjønner
vi av skramlet på kjøkkenet
at maten snart er ferdig. Parafinlampen
som henger i en ståltråd
under taket er omringet av en
sky av biller, mosquitos og
andre vingede vesener av forskjellig
slag. Det suser omkring oss.
Alle brukte hermetikkbokser
tjente som blomsterpotter, de
hang under taket og var ellers
plassert på de utenkeligste
steder og pyntet opp med all
sin fargeprakt. De små
hordene var duket med duker
laget av mel eller sukkersekker,
som var bleket, og håndbrodert
med forskjellige slags blomstermotiv.
Da vertinnen kom med en duftende
suppeterrin og nyslaktet høne
servert med ris og rød
pepper, syntes vi at vi hadde
det veldig koselig. Den ros
skal paraguayerk kvinnene ha,
de kan virkelig lage deilig
mat. Selv med de enkleste midler
klarer de å trylle fram
den herligste rett og de er
ikke redde for å sette
til krydder av forskjellig slag.
Hele
natten blir vi holdt våkne
av syngende mosquitos og en
dør som skramlet og slo
opp og igjen. Regnet fortsatte
fremdeles å øse
ned og sendte en fin dusj inn
i rommet vårt enda vi
hadde tettet igjen gluggen med
trelemmen. Fra et hull i taket
dryppet det uavlatelig. Vi skjønte
nå hva |
|
vaskevannsfatet
skulle brukes til, men det truer
snart med å flyte over.
Fra et tjern like i nærheten
holder en hel froskekoloni konsert
og i den stadige kvekkingen
går oss rent på
nervene.
Fram
på morgensiden blir det
et par timers opphold, men da
det grydde av dag begynte det
å regne pånytt og
vårt håp om å
komme i vei, sank ned til null.
Hele dagen fortsatte det å
strømme ned og veien
utenfor fløt over av
rød leirvelling. Det
var ikke noe annet å gjøre
enn å slå seg til
tåls. Utpå ettermiddagen
våget vi oss ut for å
forsøke å få
fatt på noe flit. Vi hadde
spurt vertinnen vår etter
en flitsprøyte og det
fikk vi, men flit var de dessverre
helt sluppet opp for. Hun rystet
beklagelig på hodet så
de store, tykke gullringene
danset i ørene hennes.
Etter å ha trålet
gjennom samtlige landhandlerier
lyktes det tilslutt å
få tak i en liten kanne
som sto bortgjemt i en krok
bakom noen kondenserte melkebokser.
Så fikk vi da heldigvis
fred for myggen de følgende
nettene!
Etter
5 dagers ufrivillig opphold
kunne vi starte videre. Etter
et hjertelig adjø med
den hyggelige vertinnen, kravler
vi opp i jeepen igjen og vinker
muntert farvel og på gjensyn.
Hadde veien under tørken
vært hard og støvet
og under regnet glatt som grønnsåpe,
så  var
den nå som en klebrig
deig. Leiren hang seg fast i
hjulene, og stykkevis måtte
vi faktisk «pløye»
oss fram. Det gikk for det meste
på «eneren og toern»,men
det gikk jo tross alt framover!
Men så skjedde det: På
en eller annen uforståelig
måte lå vi plutselig
opp ned i veien. Heldigvis kom
ingen til skade, men all bagasjen
lå hulter til bulter,
og ikke nok med det all den
kostbare bensinen flyter som
en liten bekk nedover bakken.
Men toppen av alt var at nå
begynte regnet på nytt,
og vi har ikke noe annet å
gjøre enn å krype
inn under seildukstaket og huke
oss sammen så godt vi
kunne. Der sto vi
midt på landeveien
og langt fra folk. Etter hva
vi kunne skjønne skulle
det ennå være omtrent
20 kilometer igjen til Itakyry,
nærmeste landsby. Regnet
kommer inn fra alle kanter og
snart baner det seg en bekk
av rød leirvelling tvers
gjennom jeepen da vi ligger
midt i en bakkehelling. Det
ble en lang natt, og da vi neste
morgen hutrende kryper fram
i grålysningen er vi søkk
våte alle sammen. Selv
om regnet var holdt opp var
himmelen fremdeles overskyet
og det drypper fra busker og
trær. Vår første
tanke blir nå hvordan
vi skal komme ut av det. Vi
håper at en eller annen
bil skal komme forbi oss, men
det er vel temmelig usikkert
om det vil komme noen bil i
det hele tatt. Noen servicestasjon
finnes heller ikke midt på
skogen, men Ruth mener å
ha sett at vi dagen før
kjørte forbi en ranchito
hvor noen skogsarbeidere holdt
til. Følgelig må
de også ha okser og vi
finner ut at det må være
eneste løsning å
komme oss i kontakt med dem.
Ruth forsvinner rundt svingen
og etter et par timers lang
venting dukker hun opp igjen
og denne gang ifølge
med 2 oksedrivere og 6 par okser!
De spenner oksene foran jeepen
og så humper det avsted
videre. Et fornøyelig
syn! En liten grønn og
sølete jeep aldeles oversprøytet
av rødleire, danser etter
de tolv oksene, som trekker
alt de orker. I treg skrittgang
går det. Men lydløst
går det ikke! Oksedriverne
roper og smeller med svøpene
sine i luften, og tilslutt så
lykkes det dem merkelig nok
å få alle 48 oksebeina
til å lystre samtidig!
Jeepen kommer hoppendes og slengende
etter. Værst var det jo
å komme seg over alle
de leie gropene og dikene som
hadde dannet seg i regnværet,
men oksedriverne tvang dyrene
uti, to og to under felles åk
krummet de ryggen. De visste
så altfor godt hva som
ville skje hvis de ikke hang
i. Den truende pisken med brodden
ytterst hang over dem!
l
førstningen var det morsomt,
men i lengden ble det den rene
tortur Å være passasjer
på denne underlige framtoningen.
Alle de hårde støt,
samt den langsomme farten, gjorde
reisen til en sann pine. Det
var den rene fornøyelsen
å komme ut og gå
litt en gang imellom, men endelig
så skimter vi de svake
lysene fra landsbyen.
De
to milene vi hadde tilbakela
på nesten en hel dag,
virket som en uendelighet, og
det var stummende mørkt
da vi kommer fram. Men vi var
glade til, så fæle
som
vi
så ut med rødleire
overalt.
Å
være på reise i
det indre av Paraguay er sikkert
som dere forstår ingen
fornøyelse. Da går
«glansen» av misjonærene
som Ruth pleide å
si.
Det
er ikke bare natten som er mørk.,
men et annet mørke hviler
også over stedet. For,
hvorledes kan de påkalle
den som de ikke tror på?
Hvorledes kan de tro det de
ikke har hørt? Hvorledes
kan de høre uten at det
er noen som forkynner? Og hvorledes
kan de forkynne uten å
bli utsendt?
Tenk
at vi fra et lite land som Norge
virkelig er blitt betrodd å
formidle dette herlige Nådens
budskap. Budskapet om frelse
av bare nåde
ut til de mange som
lever i mørke.
Paraguay
er også et misjonens Makedonia.
Hører du
ropet?
«Hvor
fagre deres føtter er
som forkynner fred, som bærer
godt budskap»
|
