Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel   

 Ja, hvordan kan nå det være? Det er mange som har undret seg på hvilken måte det feires jul i Paraguay.

I byene og de større og mindre steder hvor den vesentlige befolkningen er mestiser, er det naturligvis den katolske julefeiringen som har overtaket. Lange opptog med jomfru Maria-figur med Jesusbarn og i omtrent alle hjem en krybbe med barnet, Maria og Josef, engler, hyrder, dyr. Ingenting er glemt.

Men av alt dette er det lite eller ingenting igjen av når en kommer innover i landet  hvor indianerne bor. Indianerne har ingen tro på helgenfigurer og rosenkranser. Derfor er det alltid lettere for en protestantisk misjonær å vinne inngang blant dem, enn for en katolsk. Ved å høre evangeliet får de oppleve Guds kraft til frelse, noe som de må betale for i den katolske kirke. Og hva har en stakkars skogens sønn og datter å betale med?

Til jul måtte vi naturligvis pusse opp skolestua vår. Den tjente jo samtidig som kirke, og det er virkelig godt at Gud ikke er avhengig av store og prektige kirkebygg, selv om vi nok mange ganger kunne ønske et bedre hus å ære Ham i. Men Gud er den samme overalt, det er noe vi har fått erfare så mange ganger selv om det bare er i en lav indianerhytte.

Oppussingen gikk for seg på den måten at vi først ga leirveggene en omgang med en slags hvit kalk, som vi hentet i sekker fra en bekk i nærheten. I denne «malingen» blandet vi DDT pulver og Creolin, og så gikk vi i gang som malermestere. Om vi ble litt hvite på nesetippen gjorde vel ikke så mye! Til slutt pyntet vi fint opp med palmegrener og ildrøde kaktusblomster, som det var riktig mye av på denne årstiden.

Endelig opprant den store dagen. Tidlig l. juledags morgen kom det ene opptoget etter det andre av forventningsfulle indianere. De skulle få være med på noe nytt, de skulle feire jul! Fra de smale stiene som snodde seg innover til de forskjellige boplassene, kommer den ene familien etter den andre. Humøret var upåklagelig. Da indianerne ikke kan låse dørene sine når de går fra sine hytter av den enkle grunn at de ikke har noen dører å låse, så må de ta med seg det de eier av jordisk gods. Lett er det jo da å forestille seg hvilket underlig opptog som etter hvert samlet seg utenfor misjonsstasjonen. Det er helt utrolig hva de kan få med. Byrdene er ofte kjempestore og består av stabler som når høyt over hodet. Vanligvis har de en stor pose eller sekk på ryggen og den  øvre delen er trykket fast over hodet som en slags lue. I denne sekken putter de så alt mulig fra klær til sitt primitive kjøkkenutstyr og den uunnværlige «olla», en rund og sotsvart gryte på 3 ben, som er noe av det gjeveste indianeren har, hvis han nå er så heldig å være i besittelse av en gryte da! En hadde med seg en fugl på skulderen, en annen kom med en liten apekatt på hodet, en ungjente kom med grisen i band rundt magen, og en eldre mann hadde tatt med seg en tigerunge som hun absolutt ville vi skulle kjøpe av ham. Ei kone hadde bluselivet fullt av kyllinger! Jo, det var nok best å ta med seg det en hadde, hvem vet hva de ville finne igjen når de kom tilbake til hyttene sine?

 Barna kom smilende og glade. Ogemia hadde fått ny kjole for anledningen. Den besto bare av lapper som gikk på kryss og tvers, fjorten forskjellige lapper kunne vi telle til. Noen var blomstret, noen ensfarget, noen med ruter og noen med striper! Jo, hun var så fin så! Nesten alle hadde amuletter. De fleste hadde små tøy-poser med forskjellige slags frø i hengende rundt halsen. De skal beskytte mot alle slags farer, sykdom og onde ånder.

Apytereindianerne kommer også i dag. De skiller seg ut fra guarani— indianerne ved at alle stammens menn har et bitte lite hull i haken. I dette hullet stikker de en pinne på størrelse med en tannpirker. Dette er stammemerket deres. Denne stammen gifter bort barna sine mens de er små, men de flytter ikke sammen før i 14-15 års alderen. Det kan jo være tidlig nok det!

Første post på programmet var asado. Ingen kan samles på sultne mager, så vi hadde i god tid anskaffet oss en hel gris som skulle spises opp! Indianerne selv tok på seg å tilberede den. De gravde opp en stor grop, som de fylte med fine tørre stokker, og denne ilden holdt de godt vedlike i flere timer. I mellomtiden spikket de til lange pinner som de tredde kjøttstykkene inn på. Da gropen var full av gloende trekull begynte selve stekingen. De snudde og vendte på kjøttstykkene, som om de skulle være de rene mesterkokker. Dette var noe de kunne! Ingenting ble brent, å langt ifra! Hadde de ikke hele sitt liv stekt kjøtt på spidd kanskje? Da en 6-7 spidd var halvferdige øste de en blanding over, som besto av eddik, salt og hvitløk. Jo, det tegnet til å bli riktig godt! De brukte den sleva de hadde fått i fødselsgave og det gikk greitt unna. Et stykke lengere borte holdt noen av kvinnene på å koke manjokarøtter, 2 store baljer var dørgende fulle. Men det var nok ikke noe for mye til en så stor forsamling sultne indianere! Heldigvis ble alle mette og alle var fornøyde. Med en manjokarot i den ene handa og et stort kjøttstykke i den andre handa, smakte det riktig godt. Det var vi alle enige om, og tenk noe så deilig og lettvint  ingen oppvask etterpå! Jeg lar ideen gå videre til alle som er med i kjøkkenkomiteer!

Nå var alle gode og mette, så nå kunne vi fortsette inne i skolestua. Nå hadde alle ro på seg til å sitte stille og lytte etter hva som ble sagt. Julebudskapet lød utover forsamlingen. Alle kom ikke inn, men glugger og døråpning sto vidt oppe, så alle kunne høre. Sangen gikk med liv og lyst. Både barn og voksne var med. Noen hadde også opplevd julen i sine hjerter og det er det som er hovedsaken. De ytre rammene om feiringen har i grunnen så liten betydning. Det er om å gjøre å få tak i innholdet!