En
kan vel også vanskelig
tenke seg misjon blant primitive
folk uten sykearbeid. Der evangeliet
ikke er kjent, lider folk både
åndelig og legemlig, og
som regel er det vel den ytre
nøden som skriker en
sterkest i møte i hvertfall
i første omgang. Det
er jo det ytre vi ser.
Paraguays
indianere, ja store deler av
befolkningen i det hele tatt,
lider av sykdommer av mange
slag. På grunn av det
dårlige moralske liv får
mange av barna ofte smake fruktene
av det løse familielivet.
Far blir lei av mor og hiver
henne ut av hjemmet, eller mor
blir lei av far og drar sin
vei med en annen mann. Mange
av barna blir født med
syfilis og gjør sitt
til at mange av dem dør,
ofte like etter fødselen.
Mye uforstand kommer også
til, mange «gode råd»,
som viser seg å være
akkurat det motsatte, gjør
også sitt til at sykdommene
forverres. Forurenset drikkevann
har også en god del av
skylden, så er det tuberkulosen,
spedalskhet, malaria osv.
Medisinkuffert
og injekssjonsprøyter
hører derfor med til
utstyret. En viss «doktormine»
og selv den minste kunnskap
kommer godt med, for folk har
tidligere hatt bare sine egne
medisinmenn, trolldoktorer og
«kloke koner» å
gå til. Vel kjenner de
til en god del ganske nyttige
planter og urter, som de koker
ut og drikker, eller blad som
de legger på byller for
å trekke ut verk. Mye
er bra, men de unyttige kunstene
er som regel allikevel i flertall
og gjør bare vondt verre.
Sykebehandlingen
ble til å begynne med
foretatt i skolestua, som dermed
samtidig tjente som sykestue
og også møtelokale.
Det var jo ikke mye hygienisk,
men hva skulle en vel gjøre?
Mødre kom med sine barn,
fulle av skabb og byller, innvollsormer
og røde betente øyne.
Babyer, som hadde dysenteri
eller malaria, hang slappe i
et tørkle som moren hadde
om skulderen. Især var
det sår av alle slag og
det var et tålmodighetens
arbeid å stadig stelle
alle disse sårene, et
arbeid som en i grunnen ikke
legger så mye merke til
unntatt når det forsømmes.
Leismaniosis var det også
mye av i traktene omkring Paso
Cadena, en fryktet sykdom som
i all sin heslighet minnet ikke
så lite om spedalskhet.
Den sies å ha sin grunn
i noen insekter som legger egg
under huden, og etter en tids
forløp bryter det ut
store og dype sår, ja
så dype at de trenger
seg gjennom vevet helt inn til
benet om ikke sykdommen blir
stanset i tide. Neseløse
og øreløse mennesker
var derfor ingen sjeldenhet
å se. Sykdommen behandles
med et stoff som sprøytes
inn i blodårene, og i
mange tilfeller, ja i de aller
fleste, så får en
stanset sykdommen tidsnok hvis
en bare kommer i tide under
behandling. Hvis ikke kan den
pågå i årevis.
Men
det er også de som aldri
blir bra av det, som f.eks.
den ungeindianeren Aniceto.
Merkelig nok er det forresten
få indianere som var grepet
av denne sykdommen, de så
ut til å være mer
og mindre immune for den, men
blant paraguayerne florerte
den desto mer. Vi fikk Aniceto
til behandling like etter at
vi kom til Paso. Det var Bergljot
som tok på seg den oppgaven
å ta seg av de syke og
det er ikke få byller
hun har skåret opp eller
få injekssjonsprøyter
hun har satt i tidens løp.
 På
misjonsstasjonens område
fantes en stor uthulet trestamme.
Her innredet Aniceto seg de
første dagene. Vi fikk
laget en skygge til ham på
yttersiden hvor han oppholdt
seg om dagen og om natten krøp
han inn i «soverommet»
sitt i den hule stokken. Senere
fikk han flytte over i en hytte
på den andre siden. Han
fikk de foreskrevne injeksjoner,
og det utrolige skjedde, han
ble faktisk bedre. Og med litt
bedre kosthold med vitaminer
i tillegg, kom han seg
etterhvert. Så plutselig
en dag var Aniceto borte. Da
hadde han forsvunnet uten å
si noe, han var bare borte.
Indianeren er slik. Ser han
at han er blitt bedre og ikke
lenger kjenner noen smerter,
så tror han at alt er
bra. Vi visste ikke hvor Aniceto
hadde tatt veien, men andre
indianere fortalte at han hadde
flyttet langt inn i skogen hvor
han bodde hos en medisinmann.
Da han omsider kom tilbake,
var det en mager og uttært
skikkelse, som kom til oss.
Sykdommen hadde brutt ut igjen
og var nå gått så
langt at vi snart skjønte
at det ikke var mer vi kunne
gjøre for vår unge
venn. En kveld klapper det forsiktig
i hendene utenfor. Det er noen
av skoleelevene som kommer for
å fortelle at nå
er ikke Aniceto mer. Vi går
bort til hytta hans hvor hans
bror sitter med Aniceto i fanget.
Der ved det åpne bålet
hvor de lå og varmet seg
hadde Aniceto dratt sitt siste
sukk. Vi var jo glade for at
hans bror hadde vært der,
ellers hadde han vel falt i
varmen. Det kom allikevel brått
på oss, for det var ikke
mer enn en times tid siden vi
hadde vært og sett til
ham. Med hjelp av en annen indianer
tuller de ham inn i en poncho,
en kappe som ligner på
et ullteppe med frynser og et
hull i midten til å tre
over hodet. Det er det vanlige
plagget for både indianere
og paraguayere. Og så
drar de avstod gjennom skogen,
midt på svarte natten,
til stammens nærmeste
underhøvding for å
holde sin stammens begravelsesseremoni.
Hadde
han forstått noe av frelsens
budskap under tiden han hadde
fått være på
misjonsstasjonens område?
Vi vet ikke, men rett før
han døde, hadde Ruth
i drømme sett Aniceto
foran seg, hvitkledd og strålende
lykkelig. Vårt håp
er at vi en dag må få
møte Aniceto igjen der
hvor det ikke finnes sykdom
og nød.
En
annen dag får vi en pasient
langveisfra. På sine egne
ben, barbent og fillet, kommer
han ifølge med sin far
fra en paraguayerlandsby ca.
12 mil borte. De hadde hørt
rykter om at i Paso Cadena fantes
det noen gringos som hjalp syke
mennesker, og i sin store nød
kom de til oss som siste utvei.
Det luktet råttent lang
vei. Nesen var bare et eneste
stort hull, overleppen var stor
og svullen og med en utvekst
på den ene siden, som
hang og slang når han
prøvde å snakke.
|
|
Fra
munnen siklet og rant det hele
tiden, ja i det hele tatt var
det et fryktelig syn. Han kunne
nesten ikke snakke, bare hviske,
men vi forsto jo at det var
hjelp han ville ha. Han fikk
bo i den nyoppsatte garasjen
hvor han holdt til i flere uker.
Vi hadde jo tanke på å
anskaffe oss en gammel, brukt
jeep. Ja du har vel kanskje
hørt ordtaket om at har
du klave, så får
du ku. Vel, vi hadde i hvertfall
satt opp en garasje om ikke
jeepen var kommet på plass
enda. Og nå kom den vel
tilnytte. Faren dro hjem igjen
for han måtte passe chacra'n
sin. Den første tiden
fikk pasienten vår bare
i seg flytende kost, men ettersom
behandlingene Bergljot gav ham,
ble han sterkere og så
kunne han begynne å spise
annen mat også, til og
med kjøtt greide han
å tygge i seg. Denne vansirede
stakkaren ble etter hvert aldeles
forvandlet og etter en tids
forløp reiste han glad
og fornøyd hjem igjen.
Han besøkte oss en gang
senere også og da hadde
sykdommen gått enda mer
på retur.
En
dag ble det sendt bud på
oss fra den andre siden av elva.
Indianerne som kommer for å
hente oss og vise vei, forteller
at en ung mann med sin kone
og lille baby hadde gått
innover i skogen for å
søke etter vill honning.
Mens mannen holdt på å
undersøke terrenget omkring,
satte den unge kona seg under
et tre med babyen i fanget for
å hvile seg litt. Og så
skjer det: Treet velter helt
uventet og faller over dem begge.
Den fortvilede mannen springer
hjem til hyttene for å
hente hjelp og de får
omsider bragt de to tilbake
under det vesle stråtaket
som er hjemmet deres. Da vi
kommer fram etter en times marsj
i solsteken, ser vi at det ikke
er noen ting for oss å
gjøre. Den lille var
allerede død og kvinnen
lå der hivende etter pusten.
Hjernemassen lå klistret
utenpå hodet og hun var
ikke mer ved bevissthet. Snart
er mannen enkemann og de to
andre barna morløse.
En liten pike på 10 år
sitter på jordgulvet ved
siden av sin mor, hun kan slett
ikke gå og kan så
vidt bruke hendene sine. Om
hun er født slik, eller
hatt en barnelammelse vet vi
ikke. Arme mennesker!
Ja,
nød er det overalt hvor
en snur og vender seg. Vi er
glade for å kunne hjelpe
så langt vi forstår,
men det monner jo så lite.
I førstningen var det
heller ikke alltid så
greitt for folket hadde liten
tro på disse «nye
greiene» og de satte mer
sin lit til sine egne medisinmenn,
som de jo hadde kjent i årevis,
ja i årtider. Dem hadde
deres egne besteforeldre brukt
og dem hadde jo igjen deres
besteforeldre brukt, så
det visste de jo hva var. Men
hvem visste vel noe om disse
underlige gringos som stakk
lange nåler inn i kroppen
på folk?
En
dag kom vi helt uventet over
en medisinmann som holder på
å kurere en ung jente.
Det var den nyeste kona til
høvdingen som lå
der på en trebrisk. Medisinmannen
gjør sikkert sitt beste,
han strever og svetter, puster
og stønner, klager og
gråter! Så begynner
han å synge, hvis vi skal
kalle de uhyggelige ulene han
kommer med for sang da, og fingrene
hans begynner å løpe
fram og tilbake over kroppen
på jenta. Han er jo den
rene pianovirtuosen! Plutselig
trekker han fram noen kjempedigre
maur som han viser oss. Stolt
forteller han at disse hadde
den unge kona hatt i hjertet
sitt, så derfor var hun
syk. Men nå erklærte
han henne for frisk. Og hvordan
det nå hadde seg, dagen
etter kom hun på besøk
til oss på misjonsstasjonen!
En
annen dag får vi høre
om en liten pike som hadde fått
kikhoste. Det høres jo
nokså uskyldig ut, men
her ute i varmen stiller det
seg litt annerledes. Vi drar
avsted pr. apostlenes hester,
som er det mest benyttede framkomstmiddel
i skogen hvor det bare finnes
smale stier. Men hver gang vi
kommer fram til hytta hvor de
bor har moren tatt barnet og
sprunget til skogs. Hun må
ha en sjette sans! Så
tidlig en morgen kommer en  hylende
indianerskare springende ut
fra skogen på den andre
siden av elva, over sletta og
over brua og oppover mot misjonsstasjonen.
Vi ser at moren har den lille
i armene og springer først
av alle, alt hva hun orker.
Vi skynder oss ut og åpner
grinda inn til misjonsstasjonen,
men stor er vår besvikelse
da vi ser at hele skaren, som
forresten ikke verdiger oss
et blikk, forsvinner inn i skogen
tvers over veien. Der holder
en av stammens medisinmenn til
og snart hører vi «helbredelsessangen»
begynner. Den går høyt
og klagende og hele skaren uler
med. Men alt er nytteløst,
hvor mye de enn anstrenger seg
og hvor mye medisinmannen enn
svetter, så hjelper det
ikke. Utover dagen må
de allikevel gi opp. Snart etter
står noen utenfor grinda.
Jo, det var nå det da,
om de kunne få en liten
såpekasse? Det ble den
lilles kiste. Vi foret den med
hvitt papir og håpet at
det ville bli den siste
såpekassa på en
stund, da det i det siste hadde
vært altfor mange etterspørsler
av dem. En times tid etter var
den lille alt i jorda. Trollmannen,
Ñande Ru, den øverste
trollpresten, hadde nå
kledd seg i prestelig skrud
med fjærpynt og maling.
At presten selv i sin tid hadde
kappet hodet av to stammefrender,
var en helt annen sak. Det var
han i sin fulle rett til, da
det var en såkalt blodhevn.
Øye for øye og
tann for tann! Nå knytter
han neven mot buskene bak seg
og lirer av en lang lekse. Det
er åndene han skal true
vekk. Og på lette føtter,
som nesten ikke trår bakken,
danser han rundt og rundt graven.
Alle kvinnene står i bakgrunnen
med rødmalte tegn på
panne og kinn. Denne sterke
rødfargen får de
fra en liten frukt som vokser
vilt på busker i skogen.
Med hver sin lange bambusstokk
støter de taktfast i
bakken så det drønner
og alle uler med uh
uuh
uuuh
uh . En halv appelsin
og en porongo fylt med morsmelk
blir satt på graven, men
fremdeles danset medisinmannen
rundt en gammel såpekasse
med et ett års gammelt
barn i.
Forrige
kapittel -
Neste
kapittel
Tilbake
til misjonærsiden |
