Sent
en ettermiddag kommer vi forbi
hytta til trollpresten. Han
var for en tid vår nærmeste
nabo. Han sitter midt ute på
jordgolvet under det smekte
taket og deler ut «velsignelser»
til sine stammefrender. Oss
legger han ikke merke til i
det hele tatt, eller kanskje
han bare later som om han ikke
ser oss? Vi vet ikke. Foran
seg har han en kalebass fylt
med noe rødt vann. Hva
kan det være? En ungdom
står ved siden av og rekker
ham kalebassen, samtidig som
han blåser på ham
og suger i huden på underarmen.
Små
barn skyves fram og han kaller
på den ene etter den andre
ved navn. De stirrer halvt skremt
på denne underlige skikkelsen
som oppfører seg så
merkelig, men ingen tør
kny. Mødrene holder et
godt tak i dem så ingen
unnslipper.
Vel,
vi fortsetter videre. Han hverken
vører eller ser noenting
i dag. Han har nok noe viktigere
for seg enn å legge merke
til disse misjonærene.
Vi har også noe annet
for oss, vi har nemlig tillyst
møte hos en indianer
ved navn Jose. Han snakket ganske
bra castellano og var ofte vår
tolk i denne første tiden.
Det hadde han lært i Asuncion
hvor han hadde sittet i fengsel
i over to år fordi han
hadde drept en paraguayer. Alle
vet å fortelle at det
var i selvforsvar, for hadde
ikke han drept den andre, så
hadde den andre drept ham. Det
var der i fengslet han hadde
lært seg castellano. Nå
var han ivrig med i møtene
og det var sjelden han uteble.
Vel, det kan jo ha sine sider
med tolk, det var jo ingen av
oss som kunne såpass at
vi kunne kontrollere om han
tolket riktig eller . ikke.
Men den sjansen måtte
vi bare ta.
Vi
samles inne i den lille hytta
hans. Det begynner å skumre,
og vi rekker akkurat å
få stemt instrumentene
før alt omkring oss er
beksvart. Mørket kommer
brått på, men indianerne
skyver de store stokkene lenger
mot
|
|
hverandre
og så flammer bålet
lystig opp igjen. Det er jo
ingen mangel på ved i
skogen, så hvorfor spare
på brenslet? Nå
kommer stjernene fram også.
Vi ser de titter ned på
oss gjennom det glisne taket.
Det er lett å skjønne
hvordan det er når det
regner, noe det gjør
ofte og temmelig voldsomt på
denne årstiden. De mange
forskjellige insekter summer
rundt oss, ildfluene er nok
i flertall og de farer fram
og tilbake så det rent
gnistrer oppunder taket. Jose
ler og sier at om vi bare hadde
hatt nok av dem på en
flaske så hadde vi hatt
lampe så god som noen!
Indianerne sitter i en ring
rundt bålet, de elsker
ilden for den gir dem både
varme og lys og beskyttelse
mot de ville dyra.
På
den ene veggen henger flere
nyflådde tedju-skinn til
tørk. Disse dyrene er
meget seiglivet, og indianerne
hevder at de er immune for slangebitt,
og at de til og med angriper
slangen og bedøver den
med et kraftig slag med halen
og eter den. Disse
tedju-skinnene er meget vakre
og de får godt betalt
for dem av omreisende skinnhandlere.
Flesteparten
sitter på bare jordgolvet,
mens andre har funnet seg noen
palmeblad. Som husets gjester
blir vi budt noen lave trekubber,
men i lengden blir det temmelig
hardt. I det ene hjørnet
av hytta sitter en liten grønn
papegøye på en
smal pinne og i et annet hjørne
i en lun krok har en høne
laget til et lunt rede for seg
og sine små kyllinger.
Så ser vi en haug med
filler, det var sikkert sengeplassen,
og oppunder taket henger gryta
og et par blikktallerkner, et
krus og en tom hermetikkboks
som det sto Fiskeboller, Bjelland
& Co. Stavanger på!
Endelig
kommer alle til ro og vi begynner
å synge. Øynene
tindrer i mørket, og
i lysskjæret fra bålet
prøver vi alle å
følge med i sangbøkene.
Barna har jo gått i skolen
og lært, men de andre
vil også gjerne ha en
bok å følge med
i selv om det nok hender at
noen av dem holder den opp ned!
|
