Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel  

Indianerne i disse egne kjenner ikke ordet de «hvite» i den betydning vi bruker det. De kaller alle ikke indianere uten hensyn til hudfarge eller rase for «cristianos». Selv kaller de seg «paisanos», landsmenn. De taler det samme språk som paraguayerne, eller vi kan vel nesten heller si at det er paraguayerne som taler samme språk som indianerne, da det er guaranispråket, indianernes språk, som er brukt over hele landet. Castellano er det offisielle språk, men overalt, til og med i hovedstaden er det guarani som er det mest yndete språk blant befolkningen i sin helhet.Guarani-indianerne har således ingen språklige vanskeligheter med å komme i kontakt med den øvrige del av befolkningen, som jo er en blanding av dem selv og spanjoler.

Har paraguayerne sin katolisisme med helgenfigurer og rosenkranser, oppspedd med mye magi og trolldomskunster, så har indianeren sin åndeverden som han tilber. Men tror på Ñandeyara (Vår Herre) gjør de! Vi har alltid trodd på Ñandeyara, sier høvdingen. Når Han taler til oss gjennom tordenen og Hans lyn farer fram over himmelhvelvingen, da samler hele stammen seg om det er mulig og roper til Ham, som de tror har skapt både dem og alle ting. Hvor har de sin viten fra? «Alt har Han gjort skjønt i sin tid, også evigheten har Han lagt i deres hjerter».... Til og med den uvitende indianer, som hele sitt liv, generasjoner etter generasjoner, har levd inne i de dype skogene, erkjenner at det finnes En som styrer alt og at det finnes en ny tilværelse bak død og grav. Men at denne samme Gud sendte sin Sønn til verden for å frelse menneskenes barn, hadde de ingen kjennskap til. Jesus, hvem var det? Om Ham er det vi vil fortelle. Bare her i Paraguay finnes det 16 forskjellige indianerstammer. Hvor mange av dem har vært i berøring med evangeliet? La oss arbeide mens det heter i dag!

Men hvordan kan vi så få alle disse som bor så spredt omkring under en stadig forkynnelse? Jo, vi må gå til dem, og som oftest er det da til fots, eller om «veien» tillater det, sykkel. Men opp-pakningen er som regel stor, musikkinstrumenter og bøker, flanellografutstyr og det aller mest nødvendige kjøkkenutstyr, og ikke å forglemme våre hengekøyer! Litt mat må en også sørge for å ha med, da det ikke alltid er så flust med det blant indianerne, og litt etter litt blir opp-pakningen ganske stor enda en prøver å greie seg med det aller minste utstyr. Men skal en være hos indianerne for noen dager om gangen må en i hvertfall sørge for det mest nødvendige, selv om vi prøver å leve så primitivt som mulig.

Denne gang er det Ruth som skal «passe» huset hjemme og ta seg av alle de syke som kommer og skolebarna, foruten alle de andre tusen gjøremål som kommer på, mens Bergljot og jeg gjør syklene i stand for en ti dagers tur blant indianere av guaranistammen, som bor ca.23 mil fra Paso Cadena. Skjønt vi starter tidlig på morgenen er vi ikke framme før sene kvelden. De første milene kunne vi sykle etter en vei, som var ganske bra, men da vi skulle ta av og inn i skogen, gikk det ikke lenger så fort. Noen steder var krattet så tett at store kaktuspigger stakk oss fra alle kanter og vi fikk god bruk for machetene som vi heldigvis hadde vært så framsynte å ta med oss. Her og der rasler det etter  en eller annen av de utallige slangene baner seg vei gjennom løvverket. Rett som det er farer en meterlang firfisle over veien, den ligner en liten drage. Det er faktisk bare ildspruten fra nesa som mangler! Vi skubber innpå trærne på begge sider av stien, lianer filtrer seg inn i hverandre og om hverandre, busker fulle av garrapatas, noen avskyelige blodsugende midder henger seg fast på oss. I Sør-Amerika

finnes disse garrapatas i umåtelige mengder. Enkelte steder har hvert blad sin koloni! Klynger på hundrevis sitter i grenene og myriader i krattet. Bitte liten, tørr og mager ser den ut, men får den huket seg på eventuelle folk eller dyr som går forbi, blir den stor og tykk og riktig trivelig! Ofte har vi sett paraguayere komme med sine hester fulle av garrapatas. De stakkars dyrene har ofte ørene aldeles fulle av små og store garrapatas. så det er ikke sjelden å se en hest med helt hengende ører. De setter seg nemlig gjerne fast der hvor dyrene har vanskelig for å få skubbet dem av seg. Så forårsaker de inflammasjon slik at hestene etter hvert taper evnen til å bruke ørene sine.

Fulle av garrapatas sliter vi oss fram gjennom krattet. Dusinvis av små rødbrune prikker på størrelse som et pepperkorn kryper oppover bena, graver seg gjennom klærne og huker seg fast i huden. Etterpå måtte vi bruke kniv for å skrape dem skikkelig av oss. Du verden som de små krypene kan bite! Stien blir smalere og smalere, og vi begynner tilslutt å lure på om vi egentlig kommer fram til folk langsmed denne stien. Mørkt blir det snart også, vi blir nesten litt engstelige, men plutselig skimter vi de første hyttene og vi puster lettet ut. Det er ikke hyggelig å bli stående på skogen i nattemørket og vite at omkring en kanskje det kan luske både puma og jaguar.

En indianer kommer oss i møte og vi blir geleidet inn i hytta hvor hele familien sitter på huk og varmer seg rundt «peisen»  et stort og flammende bål  midt på jordgolvet. I det ene hjørnet ser vi en strisekk opphengt, der sover familiens yngste. Ingen Svithun barnevogn med silketepper og blonder og rysj venter de små som blir født i en indianerleir. Nei, det er å bli født inn i en verden full av nød, sykdom og lidelser, for å leve hele livet langt inne i skogen.

Vi setter raskt opp våre hengekøyer under et stråtak som vi blir anvist, mens indianerne gjør opp et bål for oss. Vi kjenner oss takknemlige for det, for røyken vil i noen grad holde myggen vekk. De er alt begynt å hvine omkring oss i tette skyer sammen med andre plageånder innenfra skogen. Den verste av alle plager, utenom sandflua som legger sine egg under huden, er en bitte liten sort flue, som på guaranispråket kalles for nati’u. Den slår seg ned på en i tette svermer og suger blod overalt hvor den kan komme til. Vi tetter igjen så godt vi kan og kryper opp i hengekøyene våre. Tross den varme dag er kvelden kjølig og det er godt å søke ly innunder stråtaket. Her og der under taket henger det buer, piler, macheter, og i et hjørne ser vi en samling av stener, halsbånd av forskjellige slags frø og papegøyefjær. Alt tilhører «el brujo», medisinmannen. Møbler er en ukjent ting. Eller hvor skulle de forresten få plass til bord og stoler når golvplassen skal brukes til sengeplass? Sengene er nokså forskjellige. Noen er så heldige at de har en poncho å tulle seg inn i, men andre bare finner fram noen palmeblad og med en trekubbe til hodepute sovner de blidelig inn.

Det blir mørkere og mørkere utenfor, men snart skyter hvasse lynglimt over den sorte himmelen og borte i det fjerne flimrer det hvitt i nattens elektriske utladninger. I utkanten av leiren blinket små ildfluer mellom trærne og de suser gjennom luften som flammende små ildfakler. Det suser fra alle nattens insekter og flaggermusene har det også travelt etter dagens hvile. Et sted langt borte, eller kanskje ikke det er så veldig langt, hører vi jaguaren.

Jungelen er våknet til liv