Tilbake til misjonærsiden

 Forrige kapittel - Neste kapittel   

Tidlig neste morgen var indianerne på bena lenge før det lysnet av dag. Vi hørte dem «friske» på bålet, og det summet og pratet av flere stemmer. Da vi ved 0730-tiden ruslet ned til dem, var mannen allerede i gang med å lage seg nye sko! Av et stort villsvinskinn skar han to passende stykker og langsetter kanten laget han en masse små innsnitt som skulle tjene som hemper for sandalremmene. Så bandt han de friske hudstykkene på de nakne bena med hudsiden ut og den blodige kjøttsiden inn! Da de tørket i sola under dagens løp, tok de nøyaktig form. Ingen skomaker kunne sydd sko etter bedre mål. De satt som støpt!

Vi sendte bud etter alle som trengte sykebehandling, og snart hadde vi en anseelig flokk foran oss. Vi kokte injeksjonssprøyta over det åpne bålet og snart var behandlingene i full gang. Flesteparten hadde sår og skrammer av forskjellig art og det gikk greitt unna. Det var best å passe på når «la doctora» var kommet! Det var et navn som ble sittende på Bergljot fra første stund av. Vi vet egentlig ikke hvordan det ble til en gang, men det var det navnet hun ble mest kjent for. Etter at de første morgentimene gikk med til sykebehandling, tok vi oss en tur i utkanten av hyttene for å titte litt på stedet. Formosa het det her. Det betyr vakkert. Men så langt vi kunne forstå var det skog om på alle kanter, så hva som var så veldig vakkert var vanskelig å forstå. Men floraen var jo rikelig, så navnet var kanskje ikke så galt allikevel. Til hvilken som helst tid på året så er det jo noe som blomstrer. Over de utallige stiene, som snor seg på kryss og tvers hyttene imellom, ligger et dryss av blomster fra de høye trærne, som hvelver seg fra den ene siden til den andre. Lianer slynger seg rundt og rundt, og rett som det er må en stoppe opp for en tett, grønn vegg. Et eneste teppe av sammenfiltrede vekster, mose og alt mulig. En liten smørblomstlignende plante viser seg å være en høyt skattet medisin blant indianerne. Den hjelper nemlig for alt mulig, tannpine, mavepine, hodepine, ja, kort sagt alt mulig. Den er tydeligvis et universalmiddel  noe i likhet med vår egen så kjente Globoid! En indianergutt dilter i hælene på oss og er parat til å svare på alle spørsmål. Her var det planter så som Abbedens øre, Katteøre, Rytterspore, Hanekam, Løvehånd, Tigergress, Englehår, Slangens huggtann. Nattens Dronning, Gullstav, Papegøyegress, smørblad, sølvblad og såpeblad! Vi går aldeles vill i alle de merkelige navnene. Et slags gress skulle til og med hjelpe for skallethet! Men vi finner også noen planter som virkelig blir brukt i medisinens tjeneste, så som caahe'e, hvilke blader inneholder et slags sukker som blir brukt i behandlingen av sukkersyke. En annen merkelig plante kunne det utvinnes et ekstrakt av som med hell kunne brukes mot innvollsorm. Et tre med melkeaktig sevje kalles for Melkespann og en seder, som det alltid drypper fra ble kalt for Regntreet. Stien vi passerte under treet var helt våt og indianergutten forteller at her er det aldri tørt!

I skogen finner indianeren alt det han trenger til for sitt primitive liv. Herfra henter han en kaktuslignende plante som han trekker ut fibrene av og tvinner en sterk tråd, som de igjen lager hengekøyer av. De blir utrolig sterke og en må bruke en skarp kniv for å kunne skjære overtråden. Av bambus og annet materiale lager de store og små kurver, samt flate  sold til å skille agnene fra risen. En trestokk huler de ut til å støte maisen i, og til å støte den, bruker de en tykk bambusstokk. De vet å utnytte de ting de finner i naturen. En uspiselig frukt, som kalles for porongo, legger de først i vann og deretter tørker de den i sola slik at innholdet skrumper inn. Etter en tid skjærer de hull og rister ut innholdet. Dermed har de ypperlige vannkarafler og alt hva de trenger avkjøkkenutstyr forøvrig. Noen har en merkelig likhet med øser, og andre skjæres ut til spiseredskaper. Disse fruktene vokser vilt i alle slags fasonger og størrelser. Av lianer lager de seige snorer, som de bruker til pannebånd når de skal frakte manjokaen hjem fra sine chacras i storekurver.

Stort sett så greier indianeren seg bra gjennom tilværelsen. Jungelen gir dem alt hva de behøver til det daglige liv. Den fruktbare jorden omkring ham kan gi ham alt hva han trenger, men han forhaster seg aldri. De tar tilværelsen som den er, uten klage og syt, tilfredse med de små kår, selv i et land med så rike muligheter. Han planter sin manjok og sin mais og er fornøyd med det. Indianerne vet forresten å fortelle på hvilken måte vi har fått maisen, disse store gule kolbene, som smaker så deilig, især når de blir stekt i varme glør og aske! For lenge, lenge siden, før noen hvit mann noensinne hadde besøkt deres store skoger, levde det en rik og mektig høvding, som hersket over den store guaranistammen. Da han døde, vokste det opp en maiskolbe på graven hans. Den hadde han blåst ut gjennom det ene neseboret! Indianerne tror fullt og fast på denne legenden, men så er det jo også et utmerket næringsmiddel, som kan såes og høstes flere ganger på året!

Fra tid til annen hender det at han arbeider litt på den nærmeste kvegfarm, eller han er opptatt i yerbamatte-innhøstningen. Men det er alltid kortvarige jobber. Kona trenger en ny kjole eller han selv et par nye bomullsbukser, fordi de han har nå bare slenger i filler om bena på ham. Men når han har fått det han vil ha, så går han. Da forsvinner han fornøyd inn i skogen igjen og er ikke å se før han neste gang er i bet for et par nye bomullsbukser.

Av og til drar han på jakt for å skaffe seg litt kjøtt på matseddelen. Før var det rikelig av dådyr, tapirer, carpincho og villsvin i skogen, men nå blir det mindre etter hvert som stadig nye kolonister trenger fram. Men flokker av villsvin kan fremdeles jage gjennom skogen, de går modig løs både på mennesker og dyr, så da er det bare å redde seg fortest mulig opp i nærmeste tre om en ikke har skytevåpen på seg. Men som regel kan en kjenne lukten av dem på lang avstand der hvor de har gnidd seg mot trestammene. Og en alminnelig grisebinge dufter temmelig svakt i forhold! Men villsvinkjøttet er en ettertraktet vare av alle, både paraguayere og indianere, og vi sier heller ikke nei takk til en duftende villsvinstek når en anledning byr seg. Den smaker deilig, især når den blir stekt på spidd slik som indianerne helst gjør det.

Da vi kommer tilbake til hyttene etter en lang marsj i omegnen, holder indianerne på å tilberede et måltid. Det viser seg at de har vært så heldige å få tak i et stort beitedyr, som de nå holder på å steke over ilden i sitt eget skall. Indianerne er svært begeistret for dette dyret, men som regel unnslipper det. Hundetennene preller av som ingenting mot dette

hornpanseret, og når så indianerne kommer til har det som regel allerede gravd seg ned under jorden med en utrolig hastighet. Det er en gnager, en slags stor rotte med hale som en kanin. Hele kroppen, til og med hodet og halen er helt dekket av et brungult panser, som består av bitte små . Dyret er stivt over skuldrene og bakparten, men leddet på midten bukter seg fram og tilbake. Vi blir også budt på denne lekkerbiskenen, men vi tar mot til oss og takker nei, rusler opp til vår egen middagsmat: en corned beef boks, som vi tilbereder sammen med kokt ris.

Dagene går med til sykebehandlinger og private samtaler og besøk i de forskjellige hyttene. Hver eneste kveld samler vi dem rundt bålet for å lære dem små kor og vers. Vi har mandolinene våre med og indianerne er glade i å synge. Flanellografen kommer fram og de følger interessen med. Vi hadde med en serie som skulle vare for tre måneder, men den måtte vi vise om igjen og om igjen. De ville se og høre mer og mer, de var som forsultne små barn. Da indianeren har en god hukommelse kunne vi regne med at de mer fjerntliggende naboer også ville få høre våre fortellinger om Jesus. Indianerne har sine egne budbærere, så intet går upåaktet hen.

Men en kveld så kommer høvdingen opp til oss i hytta hvor vi holder til. Vi hadde tenkt å legge oss tidlig den kvelden da vi var slitne etter alt dagens trav og vi gledet oss til å krype opp i hengekøyene våre. Men nå sier høvdingen at i kveld må vi flytte hengekøyene våre på yttersiden, og vi forstår snart at det er i selveste Åndehuset deres vi har holdt til! Etter hvert samler det seg en stor flokk indianere. Hvor de kommer fra alle sammen er vanskelig å forstå, men plutselig dukker de opp der like før mørkets frambrudd. Og nå får vi være vitner til en av indianernes åndefester. Mennene stiller seg opp i en lang rekkeforan noe, som vi nå forstår er «alteret» deres, og medisinmannen henter en av porongoene sine som henger oppunder taket. Den er pyntet med Tucanfjær, som har gilde farger i rødt, gult og sort. Hver farge har sin betydning. Av Tucan skal det finnes opptil 70 forskjellige arter. De har et langt gulrødt sagtakket nebb. Den er også kalt for Pepperfugl. Rundt halsen og over brystet henger medisinmannen på seg halsbånd laget av frø og pyntet med papegøyefjær i gult, rødt og grønt. I bakgrunnen stillerkvinnene seg opp med bambusstokkene sine, noen er korte og noen lange. På den måten bringer de fram forskjellig lyd når de dunker dem i jorden. Hvordan kunne de holde ut? Time etter time sto de ubevegelige og dunket taktfast så det drønnet i bakken. Medisinmannen har det travelt, han taler til åndene, gjør underlige bevegelser med armene og springer snart i været for så å sette seg ned på huk. Plutselig danner indianerne en ring og rundt og rundt går det, villere og villere. Medisinmannen nynner lavt til å begynne med, men snart uler alle med, eju, eju, eju u u u u u, hyler de. Kom, kom, kom. Det er åndene de kaller på. Stillheten fra den mørke og dystre skogen i bakgrunnen kjennes rent uhyggelig ut. Hva ville vel dette bli til? Vi satt oppkrøpet i våre hengekøyer på yttersiden og følger nøye med mens vi ber, ber til den store Gud, som er den eneste som kan løse hedenskapets mørke bånd. Vi ser på indianerne, vi ser inn i det flammende bålet og tilbake på medisinmannen igjen. Han puster og peser, håret står i vill uorden og svetten siler av ham. Porongoen skyter fram og tilbake i luften, han truer og han ber, snart hviskende og snart høyt og klagende. Føttene glir fram og tilbake, de er nesten ikke nær bakken, hurtigere og hurtigere går det og tilslutt skjelner vi dem nesten ikke fra hverandre. Det er nesten utrolig hva våre øyne opplever å se. Tre forskjellige medisinmenn avløser hverandre, men allikevel er det liksom de ikke riktig får det til som de vil. De mangler den rette kontakt med åndeverdenen. Om del er vårt nærvær eller ikke som bevirker det skal være usagt, men etter flere timers villskap gir de opp. Den siste trollmannen tørker svetten og sjangler mot oss og stønner: Jeg skjønner det ikke, jeg får det ikke til. Så vakler han bort til bålet og siger sammen, helt utmattet.

Jo, så sannelig fikk vi se den sterke kampen mellom lys og mørke. Dette var hedenskapets mørke tett innpå oss. Vel tilbake i Norge igjen etter endt periode, møtte en alltid noen som ville fortelle oss at det var bedre å la indianeren leve og dø som han ville. Det var ikke riktig av oss å forstyrre dem, de levde da vel så lykkelig og tilfredse og fornøyde med det livet de levde! Men den som har sett denne virkeligheten innpå livet, vet at det bare er på overflaten det ser slik ut, for selv om indianeren er fornøyd med sitt enkle liv i skogen, så har han ingen fred og indre ro. Han er egentlig ikke lykkelig. Hvorfor skulle de da streve som de gjør? Disse åndefestene som vi rett som det var fikk være vitne til var ingen underholdning eller lek for dem. Nei, det var ramme alvor. De vet at det er noe bak død og grav og det er dette de søker etter, men de vet ikke den rette måten å søke på.

Hvem skal vise dem den rette veien?

Jo, det er vår oppgave. Vi som har hørt evangeliet, vi må bringe det videre til dem som ennå ikke har hørt.

Misjonsbefalingen står fremdeles ved makt: Gå ut i all verden  ut til alle folkeslag.

Denne befalingen gjelder vel også indianeren?

Høstmarken kaller!