Det
er en av dagene i juleuken.
Det oser av varme der vi kjører
frametter den røde leirveien.
Solen steker nådeløst
fra en aldeles skyfri himmel.
og tankene våre går
ganske naturlig og uvilkårlig
til nordligere breddegrader.
Tenk om vi bare kunne få
et aldri så lite glimt
inn i noen av juleforberedelsene,
travelheten og alt som vanligvis
hører med til den jul
som vi er vant med fra barns
ben av. Tenk om vi kunne føle
litt av den gamle, kjære
julestemningen? Men det blir
bare med tanken, naturligvis.
Vi har nå det viktigste
da
selve julebudskapet!
Og det er jo nettopp derfor
vi er her også, vi er
her for å bringe julebudskapet
til folket, frelsens budskap,
for å forkynne en stor
glede, som skulle vederfares
alt folket.
Vi
er blitt temmelig forsinket
på vår misjonsreise
til noen grupper indianere,
som skulle holde til ca 3,5
mil fra Paso Cadena. Varmen
er kvelende og den gamle skranglekassa
av en jeep, som vi endelig har
fått anskaffet oss, var
et ork å kjøre
med. Den overopphetede motoren
gjør det nesten uutholdelig.
Vi ser bare en smal vei framfor
oss, som bukter seg stadig framover.
Det er i allefall så mye
«vei» at vi ikke
kjører oss aldeles bort
i galskapen. Motoren svetter
og vi svetter, vi må stadig
ut for å fylle mer vann
på kjøleren og
så går det et lite
stykke til. Ruth
sitter og tviholder på
gitaren sin, for snart heller
jeepen til den ene kanten, så
til den andre. Det høres
på lang avstand at vi
kommer! Endelig er vi framme
ved de første hyttene
og her stanser vi. Hyttene ligger
glissent til her, men indianerne
er snare om å sende bud
til de andre som finnes i nærheten.
Misjonærene er kommet
og vi skal synge og spille og
fortelle om Ñandeyara!
Vi
blir geleidet inn i en stor
og forseggjort hytte. Det er
nesten uråd å se
noe der inne enda det er midt
på dagen. Men etter en
stunds forløp blir øynene
våre mer vant til mørket
slik at vi etter hvert skjelner
noe av det som finnes der inne.
Borte i det ene hjørnet
får vi se det ligger en
inntullet bylt, det ligner på
en stor poncho og det lukter
så besynderlig av det.
Så får vi vite at
det er hyllens eier som ligger
der som lik. Han døde
tidlig på morgenen og
skal begraves bare de får
sendt bud til alle rundt omkring.
Etter hva vi kan skjønne
haster det med begravelsen,
for det stanker noe aldeles
forferdelig, og vi får
det travelt med å komme
oss ut i frisk luft igjen. Det
var deilig å puste ut
utenfor selv om sola stekte
ubarmhjertig ned på oss.
Vi
stemmer våre instrumenter
og begynner å synge etter
hvert som de forskjellige kommer.
Alle synger med av full hals.
Det er ikke så farlig
om de ikke alltid er så
sikre på tonen. |
|
Det
bryr de seg mindre om. Men stort
sett så går det
riktig bra og sangen lyder utover:
Jesu che rayhu (Jesus meg elsker).
Stadig flere blir med i sangen.
Hva de synger om, skjønner
de nok mindre av da det er første
gang vi besøker denne
plassen. Men alle gjør
sitt beste! Så prøver
vi å få litt ro
for å vise dem flanellograf,
men det er verre. Det går
ikke så helt stille for
seg, forsamling vår prater
og ler og har det riktig hyggelig
seg imellom, hundene lusker
rundt omkring bena våre
og snuser nysgjerrig på
oss, mødrene gir babyene
sine die og hønsene og
de små, svarte grisene,
som er en blanding av villsvin
og «hussvin», svinser
også ut og inn mellom
oss. Men endelig så kan
vi begynne og de lytter med
åpne øyne og åpen
munn! Det kan ofte være
vanskelig å fortelle enkelt
nok! De har jo aldri før
hørt evangeliet, alt
er nytt for dem. En vanlig småbarnsklasse
i søndagsskolen hjemme
i Norge vet så mye mer.
Men villige til å høre
er de. De spør og snakker
seg imellom og sier høylydt:
Dette har vi aldri hørt
før. Og så blir
de ivrige. Dere må komme
igjen, vi må få
høre mer om denne Jesus
dere forteller om. Stans her
hos oss, lær våre
barn og hjelp våre syke!
De står med bedende øyne.
Hva skal vi svare? Det er vanskelig
å møte de bedende
blikk. Høstmarken er
hvit, men arbeiderne er få!
Ropet om hjelp er større
enn noen gang, og ropet venter
på et svar!
Hører
du ropet fra Paraguay?
|
|
Fra
en av de mange boplasser.
|
|
|